Året rundt preges nyhetene i Norge av skred i ulike former. Det er kanskje ikke så rart med den topografien og geologien som preger landet vårt, i tillegg til nedbør- og temperaturforskjeller. La oss begynne med definisjonen av skred fra Store Norske Leksikon:
«Skred er en gravitasjonsdreven og plutselig forflyttelse av tørre eller våte masser av fragmentert berggrunn, tidligere avsatte løsmasser, snø, eller kombinasjoner av disse.»
Ordet skred kommer av verbet å skride og det er den korrekte betegnelsen, selv om vi i dagligtale ofte benytter ras. Man skiller gjerne skred inn i ulike kategorier avhengig av type materiale: fjellskred, steinsprang, jordskred, slamskred og snøskred, som har betydning for utløsningsmekanisme og skredforløp.
Her skal vi se på skred fra fjell og løsmasser, men ikke snø, selv om vann i fast og flytende fase har en fremtredende rolle i svært mange skred.
Tertiær landheving
Før den såkalte tertiærtiden var Skandinavia nederodert til et ganske flatt område. Så, for rundt 50-60 millioner år siden, ble landmassene hevet område, men mest på vestsiden av Norge. Her løftet landet seg opptil 1500 meter. Det gjorde at elvene fikk «mer å jobbe med» og begynte å grave ut daler. De finner vi igjen som sedimenter og sedimentære bergarter i Nordsjøen. For to til tre millioner år siden begynte en serie med istider som både fraktet bort materiale og la igjen morener. Morenemassene vi finner i dag stammer mest fra siste istid, som tok slutt for rundt 10.000 år siden.
Is i bevegelse, som under de enorme og kilometertykke breene under istiden, har en voldsom evne til å grave ut landskapet. Hvor mye som graves ut avhenger av bergartene og hvor oppsprukket de er. Iseroderte daler har ofte en u-form med bratte dalsider; øverst med bart fjell men lenger ned i dalside og bunn morenemateriale. Det bratte terrenget gir grunnlag for både fjell- og jordskred i mange områder.
Isens enorme tykkelse på opptil 3 km gjorde også at landet under ble presset ned. Når den smeltet begynt landet å heve seg igjen, noe som fremdeles pågår. I dag er landhevningen størst der isen var tykkest: i Bottenviken rundt 9 mm i året, mens den i Oslo er rundt et 2-3 mm i året. Hevingen etter istiden varierer fra rundt 300 meter i Bottenviken til nesten ingenting ytterst på Vestlandet.
Under istiden var enorme mengder av jordens vann bundet opp i is, og havnivået var under siste istid rundt 120 meter lavere enn i dag. På tross av det var landet presset så langt ned for 10.000 år siden at vi kan se at den marine grensen lå i Skådalen rundt 220 meter over dagens havnivå.
Jord- og moreneskred
Restene etter istiden finner vi over det meste av landet i form av morene. Det er usorterte masser fra leire til steiner og blokker.
Skred i morenemasser er de vi har fleste av. Rett og slett fordi det er så mye slike masser, men de kan være vanskelige å forutse.
Morene finner vi fra dalbunner og oppover i dalsiden. Tykkelsen på morenen varierer mye avhengig av lokal berggrunn, men kan være opptil flere titalls meter. Morenene som ligger i dalsidene finner vi helt opp til den naturlige rasvinkelen. Det er ikke gunstig med tanke på ras. Når det regner mye, renner vannet fra fjellet over inn under massene. Fordi permeabiliteten er lav, renner ikke vannet like lett ut, og det presser på massene innenfra. Da kan det lett gå skred. Dette er typiske mekanismer som har utløst skred i Jølster nylig. Ved større vannmengder vil jordskredet gå over til slamstrømmer/flomskred.
De fleste kvikkleireskred de siste tiårene har skjedd etter anleggsaktivitet
Jo mer kraftig nedbør som kommer, jo mer øker faren for slike skred. Den opprinnelige utrasingen tar ofte med seg mer masser på sin veg lenger ned i dalen og lager et stort skred. I Jølster, og på mange andre utsatte steder, er tidligere skred kartlagt, og det er påvist nye potensielle skredfarlige områder. På tross av slik kunnskap kom Jølster-skredene overraskende. Det var svært kraftige lokale nedbørsbyger som utløste dem. Værvarsling med bedre lokal oppløsning og presisjon vil derfor være viktig.
Kvikkleire
Når isen smeltet fikk vi avsatt veldig mye leire i sjøen. Siden har landet hevet seg, og disse avsetningene er nå havnet på land under den marine grensen. Dette er områder som er veldig mye brukt til jordbruk og bebyggelse.
Da leira ble avsatt i saltvann var den rik på salt i porerommene. Den hadde høy skjærfasthet fordi elektrostatiske ladninger mellom leirpartiklene holdt dem sammen av saltets ledningsevne. Etter mange tusen år har mye av saltet blitt vasket ut av ferskvann, og det har gått ut over den elektrostatiske tiltrekningen og dermed skjærfastheten som kan bli svært lav. Hvis leira blir utsatt for bevegelser kan den plutselig begynne å oppføre seg som en væske. Den blir til kvikkleire.
Hvis litt kvikkleire begynner å flyte på denne måten, vil den kunne grave seg videre bakover. Ikke all leira trenger å være kvikk. Skredet kan også trekke med seg stabile masser. Plutselig kan grunnen under boligområder begynne å flyte og hele hus kan komme seilende.
Slike leirskred krever at leira har noen drenerende lag internt, eller et bunnlag av grus og stein mot fjellet. Slike skred kan finne sted selv om terrenget har liten helning, og utløses enten av erosjon/fjerning av masse i nedkant, eller at det legges last oppå. Skredet kan også utløses av rystelser. Verdalsraset i 1893 var det største kvikkleireskredet i moderne tid hvor 55 millioner m3 raste ut og 116 mennesker omkom. Kvikkleireskred skjer ganske hyppig og ofte i forbindelse med menneskelige inngrep.
Fjellskred
Norge har mye gammelt fjell som bokstavelig talt har hatt en turbulent historie. Ulike geologiske perioder og prosesser har påført fjellet sprekke- og sleppesoner i flere retninger. Flere av de større fjellskredene våre har hatt et mønster med nesten vertikale sprekker sammen med sprekker som heller ut mot dalsiden. Dette kan gi skred av store bergpartier som i Loen og Tafjord. Andre steder kan fjellet være enda mer oppsprukket uten godt definerte glideflater. Da kan man få større bevegelser uten at det utløses skred.
De verste ulykkene i Norge har vært utløst av slike fjellskred, som også påvirkes av vann og is.
7. april 1934 raste rundt tre millioner kubikkmeter stein fra opptil 730 meters høyde ned i Tafjorden på Sunnmøre. Skredet selv tok ikke liv, men det gjorde den tsunamien som fulgte. Flodbølgen var opptil 64 meter høy i starten, men i underkant av 20 meter da den traff bebyggelsen i Tafjord og Fjørå, hvor 40 mennesker omkom. Det var også flodbølgen som førte til at de to store skredene i Loen i 1905 og 1936 til sammen tok 135 menneskeliv, og førte til at bygda ble fraflyttet.
I dag har vi identifisert flere farlige fjellpartier, de fleste på Vestlandet, men tre i Kåfjord kommune i Troms. Det nylige raset av Veslemannen viste viktigheten av overvåkning. Området har vært en del av NVEs kartleggingsprogram siden slutten av 90-tallet. Det har vært kontinuerlig overvåket med en rekke instrumenter gjennom mange år, som ser på bevegelser, endringer i grunnvannstykk og andre parametere.
Kartlegging og overvåking
I dag gjøres det lasermåling av skredfarlig terreng fra fly. Det er en mye enklere og rimeligere metode for å skaffe oversikt over hvor det har gått skred og hvor det er farlig. Slike målinger gir ikke alle nødvendige opplysninger. De må sammenholdes med kunnskap om hvilke masser det dreier seg om. Her er spesielt kvartærgeologisk kartlegging viktig. Det har også vært foretatt en kartlegging av områder hvor det potensielt er fare for kvikkleireskred, men den kan forbedres.
Selv om nedbør er en viktig utløsende faktor, er vårløsning, og ellers når snø smelter, en mulig utløser. Grenser mellom tele og der det ikke er tele i bakken kan danne glideplater.
Der man vet at det har gått skred er det ofte fare for nye. I de siste årene har det blitt mye mer oppmerksomhet rettet mot av dette er områder man bør unngå å bygge i.
Det er sannsynlig at det blir mer skred i årene fremover. Det kommer mer nedbør, og intensivt skogbruk reduserer den naturlige bindingen av de skredfarlige massene. I tillegg øker den menneskelige aktiviteten i områder i forbindelse med veg- og jernbanebygging, drenering og husbygging. De fleste kvikkleireskred de siste tiårene har skjedd etter anleggsaktivitet.
Hva kan gjøres?
Moderne teknologi og kartlegging gjør det mulig å lage bedre arealplaner som tar hensyn til rasfarlige områder. Da kan vi unngå å legge bebyggelse og veier i slike områder. Det er ikke mulig å unngå at stor fjellpartier raser ut, men det er mulig å kartlegge og overvåke. Hvis man ønsker å sikre områder med kvikkleire, er det mulig å øke skjærfastheten i leira ved å tilsette salt gjennom saltbrønner. Lokal farevarsling kan forbedres basert på bedre oppløsning og presisjon av nedbørsvarsel.
Kilde: Professor Emeritus, ved Institutt for geofag, UiO, Per Aagaard, Tonje Eide Helle (2017) Quick-clay landslide mitigation using potassium chloride. Doctoral thesis NTNU, 2017:234.
