Ifølge EU er andelen strømproduksjon fra fornybare kilder i Norge hele 98% (Regjeringen, 2016). Vår pålitelige vannkraft er hovedmotoren som gjør at vi kan flagge et så høyt tall.
Det er derfor lett å tenke at vi i Norge ikke trenger å satse offensivt på nye, fornybare energikilder – hvorfor skal vi bry oss med det når strømmen vi produserer allerede er ren?
Strømmen vi bruker er «skitten»
Sett i en større sammenheng enn kun innenfor våre snevre landegrenser, er Norge koblet til det europeiske kraftmarkedet hvor vi både eksporterer og importerer strøm til og fra andre land i Europa. I det store og hele kan det ikke påstås at det er «grønnere på andre siden av gjerdet», da EUs gjennomsnittlige andel strømproduksjon fra fornybare kilder kun er 28% (Bergsmark, 2016).
Det kan tenkes at en god idé ville være å produsere mer ren strøm her til lands, og erstatte produksjonen av såkalt «skitten» strøm i landene som ikke er like velsignet med så mye vær og vind som det vi er. For det er nemlig ikke sånn at det kun er «de andres problem» at det ikke produseres en høyere andel fornybar energi i unionen.
Selv om man bor i Norge, får man dessverre ikke automatisk tilgang på den rene, norske strømmen. Den norske vannkraften har faktisk blitt så populær i andre europeiske land at kunder, mot et tillegg i prisen, velger å kjøpe strømmen sin fra et av våre «rene» vannkraftverk. Og om Ola Nordmann ikke selv har gjort en slik utvelgelse, får han tildelt strøm fra et tilfeldig europeisk kraftverk som typisk står nederst på rangstigen, hvor kull, gass og atomkraft så sent som i 2014 utgjorde 85% av strømmen hos norske kunder som ikke hadde valgt kraftverk (Vagle, 2015).
Den som intet våger, intet vin(d)er
Norge burde med andre ord ha en sterk ambisjon om å styrke vår grønne konkurransekraft, noe vi er unikt posisjonert for. Men i første omgang har vi en solid jobb å gjøre rundt det å endre vår egosentriske tankegang om at «vi ikke trenger hverken solceller eller vindmøller her til lands».
For det er nettopp disse kildene, sol- og vindenergi, som hovedsakelig vil utkonkurrere fossil energi i årene som kommer. Solkraft - den hurtigst voksende formen for elektrisitet hvor det i 2016 ble installert 50% mer kapasitet på verdensbasis enn året før, vil sammen med vindkraft – som er spådd til å bli den viktigste strømkilden i Europa allerede innen 2030 (Barstad, 2017), sette standarden fremover.
Det er kineserne som sitter i førersetet og driver veksten. Faktisk, når det kommer til vind, bygger Kina årlig ut like mye vindenergi som summen av alle norske vannkraftverk!
Men vi trenger ikke se lenger enn til det flate landet rett på andre siden av Nordsjøen for å bli inspirert. Danmark går foran som et prakteksempel og kan nå dekke hele sin strømforsyning om sommeren kun ved hjelp av sol- og vindenergi. Mens lille, ville, vakre Norge, et av verdens rikeste land som har så uendelig mye kraft å hente ut, sitter anonymt på sidelinjen og venter tålmodig på subsidier, noe Storbritannia – som planlegger sin største solpark uten noen som helst form for subsidiering – ikke tar seg tid til.
Norge satser stort – men lite foregår på hjemmebane
Det er ikke slik at norsk ekspertise er mangelvare. Oljegiganten Statoil har valgt å supplere sin olje- og gassportefølje med en rekke prosjekter innenfor både vind- og solenergi. I høst investerte de i sitt første solenergiprosjekt i Brasil sammen med norske Scatec Solar, hvor Statoil-sjef Eldar Sætre har forklart at «sol er en så stor faktor i energibildet nå at vi kan ikke ignorere det» (Barstad, 2017).
Innen havvind kan de skryte over flere prosjekter i milliardklassen. Britiske Sheringham Shoal og Dudgeon, tyske Arkona, det etter hvert velkjente flytende vindkraftverket Hywind utenfor Skottland, i tillegg til det planlagte prosjektet Empire utenfor USA. Gode støtteordninger har vært et viktig argument for plasseringen av disse. Men i egne farvann? Her har vi én ensom havvindmølle, den flytende testturbinen Hywind fra 2009, med en beskjeden installert kapasitet på 2,3 MW. Til sammenligning har de ovennevnte prosjektene installerte kapasiteter på mellom 300 MW og 1 GW.
- Les også: Disse kurvene forteller hvorfor fornybar energi blir Europas største kraftkilde innen 2020 (Ekstra)
Er hybridkraftverk er forsiktig steg i riktig retning?
Nei, Norge trenger ikke å erstatte store mengder fossil energi, som andre europeiske land. Vi drukner i billig, stabil og effektiv vannkraft, noe som gjør at vi trygt kan lene oss tilbake og høste andres erfaringer før vi, når tiden føles moden, kanskje velger å bli med på moroa.
Men hvorfor ikke allerede nå starte å utfordre oss selv og utforske nye muligheter, for å sikre læring og fremtidig ekspertise? Hvorfor ikke kombinere vannkraften med sol til tross for at den ikke alltid skinner, og vind selv om det ikke alltid blåser? Et slikt samspill kunne ha balansert kraftforsyningen året rundt i en felles infrastruktur, hvor solen kunne ha bidratt til å spare vannkraft på sommeren og vinden kunne ha bidratt til å dekke de høye peakperiodene vi har om vinteren.
Basert på forholdene og ekspertisen her til lands, er det helt naturlig at Norge tar en ledende posisjon som en storprodusent innenfor fornybar energi. I hvert fall når vi har fått bedre nasjonale støtteordninger. Og når vindturbinene blir større, mer effektive, penere å se på, og bråker mindre, og når en ny og billigere generasjon solceller kommer for salg. Eller rett og slett når ambisjonsnivået vårt blir høyere. Da skal vi satse, da.
