Av Mads Løkeland, Naturvernforbundets vassdragsvernråd
Stortinget behandlet nylig regjeringens energimelding. Vannkraft skal være ryggraden i norsk kraftproduksjon, og vannkraftens evne til å levere regulerbar kraft skal utnyttes blant annet fordi den gir gode inntekter for kraftselskapene.
Kan Norge bli Europas batteri? Hva vil i så fall bli konsekvensene for den unike norske vassdragsnaturen?
Europeisk satsing på fornybar energi
Tyskland går nå foran med å fremme sol- og vindenergi, men mange vindkraftverk er kontroversielle.
80 prosent av strømmen skal komme fra fornybare energikilder innen 2050.
Så lenge de fornybare energikildene erstatter kullkraftverk, gasskraftverk og atomkraftverk er dette bra, men det er fare for at fornybar energi mest vil dekke en økning i strømforbruket.
Mer solenergi og vindkraft gjør kraftreguleringen krevende, og det er behov for lagring av energien for å dekke strømbehovet når solkraftverk og vindkraftverk ikke leverer.
Vannkraftmagasiner mange meter over havet slik vi har i Norge er da ideelt. Pumpekraftverk kan være et alternativ, og Tyskland har utredet både dette, trykkluftlagring, hydrogen og flere andre måter å lagre energi på.
Men det planlagte pumpekraftverket med vannmagasin i Schwarzwald i Tyskland er sterkt omstridt på grunn av negativ naturpåvirkning og arealbeslag.
Trykkluftlagring i Tyskland vil ha omlag samme virkningsgrad som pumpekraftverk i Norge dersom overføringstap mellom Norge og Tyskland er med i regnestykket.
Ikke tilstrekkelig norsk kapasitet
Tyskland har skissert et behov på 60.000 MW fra Norge til et batteri. I dag har Norge installert effekt på ca. 30.000 MW. Installert magasinkraft som kan brukes til effektleveranse til Europa er vesentlig mindre.
I tillegg er det behov for effekt i Norge. Vi må altså øke installert effekt kraftig for å møte dette behovet. Dessuten må kapasiteten på kraftlinjene bli langt større.
Forskningssenteret CEDREN antyder at det kan være etterspørsel på 20.000 MW ny effekt fra Norge. Noe av dette vil komme fra pumpekraftverk og en del fra utvidet bruk av av/på-regulering (effektkjøring) av vannkraftverk som blir opprustet til dette formålet.
Dette må gjøres gjennom en storstilt utvidelse av tunneler og kapasiteten på kraftverksturbiner, omgjøring av vannkraftverk til pumpekraftverk og kraftig økning av høyspentnettet internt i Norge og til utlandet.
At Norge skulle dekke vesentlige deler av Tysklands eller Europas behov for effekt er urealistisk. Tyskland og andre europeiske land må dekke mesteparten av dette effektbehovet.
Å framskaffe effekt enten i Norge eller på kontinentet vil koste for oss vanlige forbrukere, mens kraftselskapene vil få inntektene. Har vi sett denne regninga?
Natur- og miljøkonsekvenser
Utvidelse av krafttunneler og effektkjøring vil ha store negative natur- og miljøkonsekvenser både ved deponering av steinmasser og fordi arter ikke vil tåle raske skiftninger i vannstanden.
Bygging av nye overføringsledninger vil redusere naturmangfoldet og ytterligere innskrenke leveområdene for arter. Det er ingen drahjelp å få fra den hardhendte reguleringen i eldre vannkraftkonsesjoner.
Tvert imot gir regjeringen tydelige signaler om at det skal stilles strengere miljøkrav til kraftproduksjonen fremover som en følge av vanndirektivet om krav til miljøtilstand i vannforekomstene.
Tørrlagte elver skal blant annet få tilbake noe av vannet for å sikre bedre levekår for planter, fisk og andre dyr.
Vannkraften har gjort at vår kraftproduksjon er uavhengig av fossil energi. Men dette har uten tvil kostet mye verdifull natur.
I dag er 15 av Norges 20 høyeste fossefall lagt i rør for å produsere vannkraft. Over 500 arter i norsk vassdragsnatur står på rødlisten og økosystemene knyttet til elver, våtmarker og vann er under et enormt press.
Energieffektivisering og fleksibel etterspørsel
Lokale energilager er klart best for å redusere naturinngrepene. I tillegg blir det vesentlig mindre behov for kraftlinjer, mindre overføringstap og bedre regulering i kraftnettet.
Energieffektivisering ved å utnytte forbrukernes fleksible etterspørsel gir økte muligheter for å balansere produksjon og forbruk av strøm og dermed redusere behovet for lagringskapasitet.
Enkelt forklart kan strømmen koste mer når forbruket er høyt og tilgangen på strøm er liten. Hvis forbrukerne får slike prissignaler, vil de endre adferd.
På bedriftsnivå har Statnett lyktes godt med sitt effektopsjonsmarked der store industribedrifter reduserer sitt forbruk mot betaling når strømnettet er hardt belastet.
Å ta i bruk forbrukernes fleksible etterspørsel vil være et viktig bidrag. Dette vil legge til rette for at mer av energiforbruket og effektuttaket vil finne sted når etterspørselen etter effekt er størst.
Et eksempel som mange trekker fram er lading av elbiler om natta.
Flere scenarier viser at Tyskland sammen med naboland er i stand til å håndtere tilpasning mellom produksjon og forbruk i fornybar elektrisitetsforsyning uten hjelp fra Norge.
Det er også uttrykt fra tysk side at det er risikabelt å basere seg så sterkt på å balansere energiforsyninga gjennom lange kraftlinjer til et land langt borte.
Å lansere Norge som et batteri må i denne sammenhengen i første rekke bli sett på som et norsk ønske om å tjene penger på salg av effekt, ikke som et klimatiltak.
Man kan også uttrykke det som inntekt basert på ytterligere naturinngrep i den sårbare vassdragsnaturen vår. Økonomisk sett er det også et tvilsomt og risikabelt prosjekt.
I Tyskland har smarte strømnett og ulik prising vist seg å være tilpassingsdyktig. Tyskland har også vurdert muligheten av å styre forbruket i industrien. Danmark kan endre behovet radikalt ved å fjerne el-avgift på overskuddsvindkraft.
Da kan vindkraft «lagres» i fjernvarmenettet. Det er en rekke ubrukte muligheter som er langt bedre enn hardhendt manøvrering av vannkraftverkene.
Denne typen tiltak vil sannsynligvis være langt rimeligere enn storstilt effektlagring.
Dessverre ser det ikke ut til at olje- og energiminister Tord Lien viser interesse for nye teknologiske muligheter.
