I 2001 utferdiget EU et "Statements of Objection", hvor flere oljeselskap på norsk sokkel ble ilagt store bøter for å ha overtrådt EUs konkurranselovgivning. Norge oppga den 1.1.2002 det statskoordinerte gassforvaltningssystem til fordel for et system hvor oljeselskapene skulle selge gass på en individuell og konkurrerende basis.
Norge er et økonomisk medlem i EUs indre marked. Det statskoordinerte systemet for gassforvaltning har like fullt blitt definert som et suverent nasjonalt anliggende utenfor jurisdiksjonen til EU. Det er også slik at EU selv konkluderte med at dette systemet var unntatt da Norge ratifiserte EØS-avtalen i 1992. Hvorfor ble da det norske statskoordinerte forvaltningssystemet avskaffet?
Forvaltningen av norsk gass har historisk sett vært oljedreven, fordi mange felt er integrerte olje og gassfelt og hvor gass har vært sett på som et annenrangs hydrokarbon. Det har i prinsippet vært tre avsetningsmuligheter: a) Gassen kunne brennes offshore, men det har miljøkrav regulert, b) gass kunne brukes til å øke injeksjonstrykket for å få opp olje eller c) gassen kunne avsettes i form av salg av ulike gassprodukter gjennom prosessering og transport.
Det er ikke bare et mål at gass skal utvikles og utvinnes integrert med olje, men at det skal sikre gradvis petroleumsproduksjon, fremme stordriftsfordeler og gi en akseptabel pris for norsk gass. Det medfører at man må unngå en destruktiv gass-til-gass konkurranse som kan redusere en langsiktig økonomisk forsvarlig utvinning. Systemet skal samtidig optimalisere feltreserver ved å få så mye olje og gass opp som mulig, forlenge utvinningen av gass over tid samt sikre staten en rettmessig del av inntektene gjennom særbeskatning og statlig deltakelse.
Staten har utøvd kontroll over samlet forsyningsbilde og avsetningsbilde for norsk gass. Det skjedde ved at det inntil 2001 var et eget Gassforhandlingsutvalg (GFU) med tre norske selskap og staten som observatør som ledet forhandlingene og markedsføringen av norsk gass på en feltnøytral basis. Det var i tillegg et Forsyningsutvalg (FU) som var representert av både norske og utenlandske selskap. Dette utvalget hadde til oppgave å gi råd og anbefalinger til staten om hvilke felt og rør som burde prioriteres for å innfri langsiktige salgsforpliktelser slik disse var blitt forhandlet frem (og underhånden godkjent av staten) av utvalget.
Norsk gass ble slik sett solgt på spekulasjon, idet at gassavtaler ble solgt før det var klart hvilke felt og transportløsninger som ville bli brukt for å innfri salgsforpliktelsene. Poenget med langsiktige (ofte 20-30 år) salgsavtaler (forsyningskontrakter), var at de representerte en deling av risiko mellom kjøpere og produsenter av gass. Avtalene sikret oljeselskapene kommersielle incentiv for å utvikle gassforekomster eller i det minste sikre utløp for gass for ikke å hindre oljeproduksjon. På den annen side sikret avtalene kjøperne langsiktig forsyningssikkerhet basert på avtalte prisindekser. Dette systemet har blitt definert som et statskoordinert gassforvaltningssystem.
EU ønsker å skape et konkurransebasert og integrert gassmarked. I et slikt bilde fremsto det norsk systemet som markedsfiendtlig. Etter EUs oppfatning kunne Norge aktivt regulere forsyningsbildet av gass, slik OPEC er et kartell for å påvirke oljeproduksjonen. Det er imidlertid slik at gass er et produkt som har begrenset geografisk mobilitet og har et prissystem som gjør at prisen alltid vektes mot alternative energiprodukt internasjonalt - særlig olje - som Norge aldri vil kunne påvirke nevneverdig. Det koordinerte norske gassystemets bidrag til å sikre langsiktighet og forsyningssikkerhet, mistet støtte i EU.
Det er for tidlig å konkludere for hvordan et individuelt selskapsbasert system vil virke, men det har ført til økt byråkratisering av oljeselskapene og redusert stordriftsfordeler. Den kortsiktige konsekvensen av et selskapsbasert gassalg, er at staten har mistet kontroll over et løpende og samlet salgs- og forsyningsbilde, men har beholdt kontroll med produksjonstillatelser og lisenser. De langsiktige ressursforvaltningsmessige effekter av et selskapsbasert gassalg vil trolig bli langt mer alvorlige for produsenter og kjøpere. Et fluktuerende gassmarked vil på sikt kunne utfordre oljeselskapenes risikovillighet og trolig skape mer irregularitet i forholdet mellom kjøper og selger samt påvirke optimalisering av gassreserver. Det kan slå negativt ut i forhold til forsyningssikkerheten på sikt, og kunne føre til høyere pris for sluttbrukerne.
De langsiktige ressursforvaltningsmessige effekter av et selskapsbasert gassalg vil trolig bli langt mer alvorlige for produsenter og kjøpere.
