Vi skriver 1986. Professor Asbjørn Krokstad sitter på sitt kontor på det som den gang het Norges tekniske høgskole. Han er en anerkjent kapasitet på akustikkens område både i Norge og i internasjonal sammenheng.
Han ser digitalteknikken komme. Han ser at den kommer raskt, på mange områder. Han får en ide. Digitalteknikken skal bringe høreapparatet opp i høyere divisjon. Vekk med de hylende og lite brukervennlige analoge apparatene!
Industrialisering
Prosjektet er i gang. Krokstad gjør også det som mange av hans kolleger i den akademiske verden ofte blir kritisert for ikke å gjøre; han har med industrialisering i sine planer. Dette skal ikke bare være en akademisk øvelse - det skal bli norsk industri.
Norske Høreapparater AS så dagens lys, og etter fem års utviklingsarbeid hadde selskapet en fungerende prototyp klar. – Nå gjenstår bare noen småjusteringer før industrialiseringen kan starte, sa Krokstad like før jul i 1991.
Småjusteringene viste seg etter hvert å bli store. Først tidlig i 1997 hadde selskapet, som nå hadde skiftet navn til Applied Acoustic Technologies AS, 50 prototyper under uttesting. Noen avtale om industrialisering var ennå ikke på plass, men troen på at det skulle skje i løpet av året var sterk. Men slik gikk det ikke.
Blandede følelser
Det er ingen tvil om at teknologien var ypperlig. Deler av den er også utnyttet til andre formål, blant annet i operative selskaper som Nacre AS og Silent Zone AS.
Professor Krokstad, som etter hvert har fått emeritus foran sin professortittel, sitter fortsatt på levende patenter. Men vyene om norsk høreapparatproduksjon har for lengst visnet.
– Jeg er en kostbar erfaring rikere, sier Krokstad i dag. Han hadde virkelig tro på prosjektet og gikk inn med en god del av egne penger i finansieringen. – I tillegg kommer kanskje to årsverk i ufakturert innsats, sier han.
Hva gikk så galt? Har den gamle professor i dag noen ide om hva som kunne vært gjort annerledes?
I etterpåklokskapens lys har han nok det. – Men det tør jeg ikke fortelle til Teknisk Ukeblad, sier han, med et glimt i øyet. Og forteller likevel litt.
For tidlig og for sent
Det viste seg raskt at det ikke var lett å skaffe kapital til industrialiseringen av prosjektet. – Vi trodde det skulle være lettere å vekke norske investorers interesse, selv om vi var advart på forhånd. Det er ingen tvil om at manglende kapital i en kritisk fase hemmet prosjektet, sier Krokstad.
Dermed vendte Krokstad og hans kumpaner blikket mot eksisterende fabrikker, og reiste verden rundt for å søke partnerskap.
– I 1992 gjorde vi våre første fremstøt overfor eventuelle industrielle samarbeidspartnere for å selge konseptet, men vi var for tidlig ute.Vi lå fire år foran andre høreapparatmiljøer. De skjønte rett og slett ikke hva vi snakket om. Vi snakket digitalteknikk, mens de levde i den analoge verden, minnes Krokstad.
– Da vi noen år senere igjen turnerte verden, var de i gang med egne prosjekter og møtte "not invented here" holdningen. De vernet egne ideer. De ville bruke sine egne konsepter. Til tross for at vi utvilsomt hadde bedre løsninger.
Lærepengen er at skal man selge et produktkonsept, må man ferdigutvikle det selv, få det ut på markedet og vise at det er konkurransedyktig. Så kan man søke partnerskap med godt utbygget markedsapparat, sier Krokstad.
Dyktige dansker
Krokstad er likevel raus med ros av dansk høreapparatindustri. – Danskene har vært fremragende på elektronikk nær sagt helt fra Ørstedts tid. Dertil kommer at Norden alltid har vært førende innen audiologi og det har vært et godt samarbeid landene i mellom. Dette har danskene vært dyktige til å utnytte, mener Krokstad.
