INDUSTRI Norsk lettmetallindustri har de siste årene gjentatte ganger vært fremme i den alminnelige debatt. For et par år siden ble utvidelsen av Hydro Aluminium, Sunndal Verk sluttført, i en entreprise på ca. 6 milliarder kroner. Dette nyanlegget demonstrerte på imponerende vis den teknologiske kompetansen innen norsk aluminiumsindustri. Mesteparten av oppmerksomheten har likevel vært knyttet til planer og gjennomføringer av innskrenkninger, nedleggelser (Årdal, Høyanger, Porsgrunn) og flytting av arbeidsplasser til utlandet. Nødvendigheten og eventuelle følger av slike prosesser er blitt behørig betont. Bare leilighetsvis har debatten berørt teknologiske forhold, og da ofte med nokså sjablongmessige uttalelser om den høye teknologiske kompetansen som i dag er tilgjengelig innen denne industrien her til lands.
Slik som for all annen høyteknologisk industri, er opparbeidelse og bevaring av den nødvendige kompetanse en langvarig og ressurskrevende oppgave. Den norske lettmetallindustrien (aluminium, magnesium, silisium) har brukt 30-40 år og et ukjent, men meget høyt antall forskerår samt omfattende utviklingsarbeid for å nå sin teknologiske posisjon i det internasjonale toppsjikt. En videre positiv utvikling av denne industrien forutsetter at denne posisjonen opprettholdes og utvides. Dette er imidlertid på ingen måte en enkel oppgave. Den er avhengig av at følgende to forutsetninger oppfylles:
· tilgang på denne type teknologisk ekspertise ved våre universiteter og forskningsinstitusjoner
· tilgang på gode og entusiastiske studenter som velger å spesialisere seg innen dette fagområdet.
Disse kravene kan bli vanskelige å oppfylle. Det er i dag stor etterspørsel etter gode kandidater fra en rekke fagområder, (olje/gass, fornybar energi, nanoteknologi ¿). Studentene tiltrekkes naturlig nok av disse områdene. En industri som fremstår som usikker med hensyn til fremtidig karriere, kommer utrolig fort ut av studentenes interessefokus. Uheldigvis er det nettopp dette som i dag er tilfellet med hensyn til lettmetallindustrien. Uttalelser fra industriledere kan lett tolkes som at dette er en industri som har nådd sin middagshøyde her i Norge.
En helt tilsvarende tendens gjør seg gjeldende med hensyn til rekruttering av professorer og forskere til de mange viktige og spennende fagområdene ved universitetene og forskningsinstitusjonene. Enhver professor ønsker å arbeide innen et dynamisk og fremtidsrettet fagområde som har rikelig tilgang på gode og entusiastiske studenter.
Den utrygghet som i disse dager er skapt gjennom den offentlige debatt omkring utviklingen av lettmetallindustrien, kan få svært uheldige følger med hensyn til mulighetene for en positiv utvikling av dette industrisegmentet her til lands. En industrigren som har sviktende oppslutning både i den akademiske verden og blant studentene er ille ute både på den nasjonale og den internasjonale scene. En klar og øyeblikkelig statuering fra industripolitikere og ledere for denne industrien om at den fortsatt er et viktig norsk satsingsområde, er etter vår mening absolutt nødvendig.
Nils Ryum og Jomar Thonstad
Professorer ved NTNU, Institutt for materialteknologi
