Det korte og sikre svaret er nei – det er ikke mulig å beskytte den hundre prosent mot angrep og ødeleggelser. Det litt lengre svaret er at det er mulig å gjøre det bedre enn i dag.
Tradisjonelt har undervannsdomenet vært behersket av myndigheter og militære, etter hvert også store selskaper som driver med offshore virksomhet. Det å operere under vann har krevd avansert teknologi som har vært kostbart og krevd særskilt kompetanse. Den dominansen som har vært, står nå for fall. Miniatyrisering, hurtig teknologiutvikling, robotisering, kunstig intelligens, og fremskritt innenfor batterier gjør at mange flere kan operere effektivt under vann. Autonome undervannsdroner og enklere fjernstyrte undervannsfartøy kan kjøpes kommersielt. Konsekvensen er at det er enklere også for de som ønsker å utøve skade å operere under vann. Dette kommer i tillegg til den økte sårbarheten vi har fått som følge av etableringen av mye kritisk infrastruktur på sjøbunnen.
Den gode nyheten er at Norge også har en ledende posisjon innenfor avanserte undervannsoperasjoner med fjernstyrte og autonome fartøy. Dette er det de maritime næringene og særlig petroleumsindustrien som har stått for. Både store og små norske industriselskaper er ledende innen teknologiutvikling og ledende operativ kompetanse finnes blant annet i forsvaret, offshore-næringen og havforskning. Ved AMOS-senteret (senter for fremdragende forskning på autonome maritime operasjoner og systemer) har NTNU i nært samarbeid ledende industriaktører de siste 10 årene forsket på neste generasjons teknologi for slike systemer.
Gjennom en observasjonspyramide hvor vi bruker satellitter, flyvende droner, overflatefartøy, undervannsdroner og sensorer på faste installasjoner kan vi overvåke og kartlegge fenomener med en nøyaktighet som før ikke var mulig, og gjøre datainnsamling mye raskere til en vesentlig lavere kostnad. Et neste steg er videreutvikle slike robotiserte organisasjoner til å kunne gjøre aktive handlinger som å vedlikeholde eller skifte ut deler.
Tradisjonelt har forsvarssektoren i stor grad vært basert på spesialutviklede løsninger. Domener som før var forbeholdt myndighetsaktører med store budsjetter blir nå tilgjengelig for «alle». Eksempler på dette er romvirksomhet, droner og undervannsoperasjoner. Ny teknologi og kommersielle muligheter driver utviklingen fremover. Der forsvarssektoren før kunne råde grunnen alene, må man nå og i fremtiden forene krefter med akademia og den sivile industrien for å holde tritt. Denne utviklingen vil få konsekvenser på alle områder hvor forsvarssektoren er involvert.
Så selv om det ikke er mulig å beskytte all infrastruktur hundre prosent, kan vi øke vår situasjonsforståelse, vårt nærvær og vår overvåkning gjennom bruk av ny teknologi, til en brøkdel av prisen for en tradisjonell forsvarstilnærming. Vi mener tiden er kommet for å diskutere hvordan den teknologien som norske industriaktører og akademia har utviklet kan tas i bruk for å øke vår sikkerhet og gi nye muligheter for å bygge på vår teknologi fra offshore-sektoren.
Vi mener derfor at Norge bør bygge ut en undervanns-kystvakt basert på de nye mulighetene som teknologien gir. Etableringen av et slikt nettverk av baser med undervannsroboter støttet av maritim overvåkning fra overflate, luft og verdensrommet, vil gi mer kunnskap om ressurser i havet, miljøforhold, bunnforhold, lekkasjer og avfall. Det vil også gi kunnskap om menneskelige aktiviteter og kunne avdekke forsøk på skadelig virksomhet. Her har forvaret og det sivile Norge felles interesser og bør samarbeid om å etablere et slikt system. Ocean Space Centre vil bli viktig for NTNUs evne til å bidra.
Forsker ved Sjøkrigsskolen Ståle Ulriksen uttaler til VG at Norge burde kartlagt området rundt kablene, og patruljert dette, på samme måte som de søker etter sjø-miner. Det er vi enige i. Norge har et teknologisk forsprang, det finnes industrielle muligheter og ambisjoner, vi trenger økt sikkerhet – har vi råd til å la være å etablere en kystvakt under vann?
