Høringen om konsesjonsprosessen for Norges første havvindprosjekter som ikke bare skal elektrifisere olje- og gassektoren, er avsluttet.
Svarene viser, som TU fortalte torsdag, at bransjen selv er sterkt kritisk til regjeringens idé om at penger skal være det eneste kriteriet for å velge operatør. Industrien ønsker heller kvalitative kriterier for tildeling av konsesjon.
I en interessant høringsuttalelse fra NVE, som blant annet er omtalt i Energiteknikk, peker direktoratet på «sikkerhetspolitiske forhold» som et element som bør avgjøre hvem som faktisk får konsesjonene.
Glemte sikkerheten?
Det synes litt utrolig at regjeringen vil åpne for at hvem som helst skal kunne vinne en auksjon om å bygge en betydelig installasjon for den framtidige norske energiproduksjonen, helt uten begrensninger. Hva om selskapet som forsøkte å kjøpe Bergen Engines, nå vil installere havvind og leverer et godt tilbud? Det er fullt mulig å se de kommende havvindparkene som kritisk infrastruktur for det norske samfunnet, som ikke «hvem som helst» bør få lov til å være involvert i.
Direktoratet foreslår konkret at Olje- og energidepartementet vurderer å avvise selskaper som kommer utenfor EU/EØS. NVE viser blant annet til at det allerede i kraftberedskapsforskriften i dag er krav om at leverandører av driftskontrollsystemer må være medlem av EU, Efta eller Nato.
Men utover det sikkerhetsmessige aspektet, er det ikke så viktig hvem som eier selve parken, så lenge utbyggingen kommer norsk industri til gode. En ren auksjon, som regjeringen legger opp til, må sies å være svært uvanlig og er helt uten garanti for norsk industri.
Norsk Industri har pekt på havvind som et viktig element for å sikre arbeidsplasser i leverandørindustrien, når oppdragene fra olje- og gassindustrien blir færre.
Men om pris blir det eneste kriteriet, er det ingen garanti for at underleverandørene blir norske. Dersom regjeringen faktisk ønsker å utvikle en norsk leverandørkjede, bør den gjøre det som er praktisk mulig for å stille krav i konsesjonsrundene om at de som vinner utbyggingskontraktene, bruker norske underleverandører.
Energiminister Tina Bru (H) sier selv at hun vil bygge havvind for å bygge norsk industri. Da må det stilles krav til art det brukes norske leverandører i verdikjeden.
Norske arbeidsplasser
Det er ikke så overraskende at LO slår et slag for at norske bedrifter skal få oppdrag i den gryende norske havvindindustrien. Hele handlingsrommet innenfor EØS-avtalen må brukes, mener LO. Det er lett å være enig i det.
Havvindparkene må gi verdiskaping til det norske samfunnet som sådan, ikke bare til investorer og selskaper som opererer internasjonalt med lønnsvilkår norskbaserte selskaper ikke kan konkurrere med.
Ifølge vår spaltist Ivar Slengesol vil Norge stå for 1 promille av verdens havvindproduksjon i 2025. Det er ekstremt lite, men det synliggjør også utfordringen vår: Det er ingen selvfølge at vår olje- og gasskompetanse skal gi oss noe fortrinn innen havvind. Alle med kystlinje kan etablere havvindparker. De færreste har oljeproduksjon i det hele tatt. Tid og teknologi teller.
Spørsmålet er jo ikke hvor lav omsetning vi vil at leverandørindustrien skal ha til oljesektoren, men hvor høy omsetning vi kan få ved å levere til vindkraftindustrien
Som Slengesol viser i sin kommentar, har det ikke skjedd noe særlig de siste 12 årene. Satt på spissen har vi i de siste tre stortingsperiodene vært mer opptatt av å ha nok ingeniører i oljebransjen, enn å bygge nye bransjer som skal sikre nye inntektsstrømmer til nasjonen. Noen har sovet i timen.
I den samme perioden (2009–21) har statens netto kontantstrøm fra olje og gass falt med knapt 60 prosent, ifølge tall fra Oljedirektoratet.
Olje og gass 36 ganger større
Norske selskaper solgte havvindteknologi og -tjenester for 11 milliarder kroner i 2019. Olje og gassleverandørene omsatte til sammenlikning for 397 milliarder kroner samme år. Hvis vi tenker nye 12 år fram i tid, er det lett å tro at olje og gass er det viktigste også i 2033.
Men leveransene blir ikke 36 ganger høyere enn til havvind, som nå. Det er åpenbart for alle. Spørsmålet er jo dessuten ikke hvor lav omsetning vi vil at leverandørindustrien skal ha til oljesektoren, men hvor høy omsetning vi kan få ved å levere til blant annet vindkraftindustrien.
Et argument mot å prioritere norske selskaper, er at konkurransen er internasjonal og at de norske aktørene må klare å hevde seg mot de store, utenlandske leverandørene uansett. Krav om riktig nasjonalitet kan føre til at norske selskaper får oppdrag de egentlig ikke fortjener å få. Uten slike krav må norsk industri levere helt i toppen for å overleve – og på sikt vil det være en bedre løsning for norske industriarbeidsplasser.
Vi kan kanskje se visse paralleller til utformingen av den norske oljepolitikken. Den har jo vist seg å fungere bra. Ti bud fra Stortingets industrikomite i 1971 slår blant annet fast at norsk industri skulle beherske alle ledd i produksjonskjeden.
Vi trenger den samme ambisjonen for norsk industri hva gjelder havvind. Da er et viktig trekk å gjøre mest mulig politisk for å sikre best mulig vilkår for våre egne selskaper. Hvis vi i tillegg kan løfte ambisjonene opp fra promillenivået dagens regjering har lagt seg på, er det i det minste en start på et havvindarbeid som en gang i framtiden kanskje kan bli betegnet som et nytt norsk industrieventyr som vokste fram på 2020-tallet.
Artikkelen er oppdatert etter publisering med et avsnitt med argumenter mot krav om oppdrag til norske selskaper.
Filmer og politiske dokumenter ble undersøkt: Ny teknologi er alltid med i fremtidsvisjoner
