Vi skal møte henne i ”Perleporten”, dette NTNU-bygget som for tida er omgitt av høye gjerder og anleggsmaskiner.
Hun ser så ung ut der hun står i et rom med noen av sine studenter. Kunne vært en av dem.
– Stikk inn på kontoret mitt så kommer jeg snart, sier Nuria Espallargas (38). Da hun ble professor ved Institutt for maskinteknikk og produksjon i 2012, var hun den yngste kvinnelige professor ved NTNU.
I fjor ble hun kåret til Female Entrepreneur under den store teknologikonferansen Technoport i Trondheim. Prisen på en halv million kroner bruker hun ikke på seg selv, men på ny forskning i Seram Coatings.
Dette er bare en av mange priser som henger på veggen i fabrikklokalene på Sluppen et par kilometer fra laboratoriene på instituttet der hun liker seg aller best.
På kontorveggen henger følgende sitat av Albert Einstein:
”You make experiments and I make theories. Do you know the difference? A theory is
something nobody believes, except the person who made it. An experiment is something
everybody believes, except the person who made it.”
Etter mange år med eksperimenter lyktes hun og hennes PhD-student Fahmi Mubarok. Men det har kostet krefter. Fra 2010 til 2012 gikk mye av døgnet med til å jakte på den kjemiske oppskriften for å hindre at silisiumkarbid flyr rett fra fast stoff til gass. Ingen hadde klart det før. Og når du skal forske for å få fram et resultat, må det ha en hensikt. Nurias mål var å utnytte SiC – et av verdens hardeste stoffer – til belegg på industriprodukter. Noen slike, som for eksempel gassturbiner, vindturbiner og jetmotorer kjøres i stykker om ikke coatingen er sterk nok.
Industrien hadde snakket om denne muligheten i årevis, men det hadde blitt en fjern drøm. Inntil Nuria og Fahmi fant oppskriften i 2012. Det er denne som nå testes ut i et pilotanlegg på Sluppen.
Kundene venter
De vet at den virker. Store industrikunder venter, kjente investorer ser potensialet. Etter fem år ble ThermaSiC-patentene endelig godkjent sent i fjor høst.
– Da ble vi glade, selv om følelsene var enda sterkere da vi forsto at vi hadde lykkes i 2012. Nå har vi 20 år på oss hvor ingen andre i hele verden kan ta i bruk vår oppskrift om de da ikke vil kjøpe den. Men ingen av oss i Seram Coatings ønsker det, verken ansatte eller eiere, sier Nuria.
Vi bruker bare fornavnet, selv om det kan oppleves diskriminerende når vi har å gjøre med en kvinnelig professor. Men årsaken er at Nuria Espallargas bare heter ”Nuria” i gangene på NTNU og Sintef. Som direktør for innovasjon i Forskningsrådet, Anne Kjersti Fahlvik, sa fra scenen på Lerchendalkonferansen tidligere denne måneden:
– Nuria er drømmedama vår!
Hun er den første til å understreke at hun har mange å dele æren med. Ikke minst indonesiske Fahmi Mubarok (39) som hun fikk ansette som sin doktorgrad-student da hun fikk stilling som førsteamanuensis.
Men det kan vi komme tilbake til. Når Nuria får satt seg ned på kontoret sitt, må vi først høre litt om hennes oppvekst i Spania.
– Jeg er født i Barcelona, men flyttet til en annen region, Aragon, da jeg var fire år gammel. Min far var teknisk tegner i en bedrift der. Da jeg hadde blitt 12 år gammel, flyttet vi tilbake til Barcelona der min far startet en transportbedrift med lastebiler. Den har vokst til å bli en stor bedrift som min bror nå driver videre. Men selv om vi flyttet tilbake, føler jeg meg mer hjemme i Aragon. Der hadde jeg noen av mine viktigste oppvekstår.
– Din far var altså entreprenør. Er det fra ham du har arvet dine gründeregenskaper?
– Ja, kanskje kan det være en sammenheng der. Jeg er ikke redd for nye utfordringer, for eksempel å starte egen bedrift.
- Møt Selda Ekiz i profilintervjuet: Har en tank med flytende nitrogen hjemme
Matematikk var favorittfaget
Men enda viktigere er trolig Nurias interesse for realfag. Hennes favorittfag gjennom hele skoletida var matematikk, fysikk og kjemi.
– Jeg ble heller aldri utfordret til å ta andre fag av mine foreldre. Jeg fikk velge fritt, men de fleste i min familie har tatt realfag. Flere har kjemi som sitt hovedfag, og det var det jeg også hadde mest lyst til å studere, selv om jeg en stund vurderte å utdanne meg til arkitekt. Men min bror valgte informatikk.
Da Nuria var ferdig med sin mastergrad i kjemi og materialteknologi med en oppgave i uorganisk kjemi i 2002 ved universitetet i Barcelona, visste hun ikke
Det vanlige for forskere er å publisere, men vi visste også at om vi publiserte, ville det bli vanskeligere å få godkjent patentet
Nuria Espallargas
helt hva hun skulle gjøre. Hun tenkte lenge på at hun skulle ta seg en jobb innen kjemisk industri, men kom fram til at det ville være morsommere å fortsette med forskning.
– Derfor begynte jeg på universitetet på nytt for å ta doktorgrad. Det viktigste for meg var å forske nesten uavhengig av hvilket tema det dreide seg om. Men jeg fikk tilbud om å forske på belegg og fant det interessant.
Som doktorgradsstudent ble hun som alle andre pålagt å reise på et to måneder langt opphold til et annet universitet. Hun kunne velge mellom universiteter i Norge, Italia og Storbritannia.
– Jeg valgte egentlig Norge og Trondheim fordi jeg syntes det virket mest eksotisk. Men nå skal det også sies at jeg hadde undersøkt laboratoriekvaliteten hos Sintef. Der hadde de alt jeg kunne ønske meg, bl.a. spesialutstyr for å teste mine belegg mot erosjon og korrosjon innen olje- og gassindustrien.
– Hadde du allerede da en ide om å kunne bruke silisiumkarbid i belegg?
– Ja, jeg drømte om å få forske på silisiumkarbid. Jeg leste masse om de utfordringene man sto overfor, og de fleste av disse handlet om at dette stoffet ikke kunne smeltes. Jeg spurte også om å få lov til å forske på dette stoffet, men den muligheten fikk jeg ikke så lenge jeg holdt på med doktorgraden. Da jeg flyttet hit som post.doc. i 2007, ville jeg etablere et prosjekt, men jeg fikk ingen midler til dette før jeg selv ble førsteamanuensis. Da fikk jeg eget budsjett og penger til å ansette en PhD-student.
Salt og kakao
Og denne studenten, Fahmi Mubarok, kom helt fra Indonesia. Han var best kvalifisert for jobben blant søkerne fordi han også var maskiningeniør og hadde jobbet med SiC-belegg laget med vakuum-teknologi.
– Jeg måtte ta sjansen på å ansette ham. Og da jeg hadde forklart ham om prosjektideen om å forske på silisiumkarbid, sa han ja og flyttet hit med sin kone, forteller Nuria.
Sammen gjorde de en rekke eksperimenter – uten å lykkes. Fahmi hentet blant annet inspirasjon fra sitt eget kjøkken og testet metoder med både salt og kakao. Han fant ut at de måtte se nærmere på strukturen til hvert enkelt korn i silisiumkarbid.
– Men det var veldig mye prøving og feiling. I 2012 holdt vi på å gi opp. Vi hadde bestemt oss for å slutte om vi ikke lyktes med det siste eksperimentet. Så viste det seg at denne metoden fungerte. Vi lager et oksid av yttrium og aluminium og kjører silisumkarbid gjennom en våt prosess for å beskytte hver enkelt partikkel. Dernest går stoffet gjennom en termisk prosess og sintreres slik at det kan brukes til termisk sprøyting i en coating, forteller Nuria.
Da de endelig lyktes, tok de kontakt med NTNU Technology Transfer Office(TTO). Nuria og Fahmi hadde valget mellom å publisere sin forskning umiddelbart eller søke patent.
– Det vanlige for forskere er å publisere, men vi visste også at om vi publiserte, ville det bli vanskeligere å få godkjent patentet. Når vi hadde brukt så lang tid på dette og endelig funnet fram til en metode, ble vi rådet til å søke patent.
- Kåre Willoch i profilintervjuet: - For meget avkobling kan lett bli dårlig livskunst
Egen bedrift
Derfor ble det søkt om patent i Storbritannia og flere andre land i 2012. Og sent i fjor høst – etter fem år – ble patentet godkjent. For Nuria og Fahmi har prosessen vært langvarig. På et tidspunkt – i 2014 – måtte de ta stilling til om deres oppfinnelse skulle danne grunnlaget for oppstart av en bedrift eller om de heller ville selge metoden på lisens til noen av de store aktørene i markedet for salg av coating til industrien.
– Fahmi og jeg snakket mye om hva vi skulle gjøre. Vi ble enige om at det var nå eller aldri. Vi ville aldri få denne muligheten igjen om vi ikke satset. Jeg er takknemlig for all den støtte og hjelp vi har fått av NTNUs TTO. Her var det et system som tok vare på oss og hjalp til med å etablere en bedrift. Jeg tenker ofte på andre gründere som ikke har en slik infrastruktur rundt seg.
Men de to forskerne måtte også ta stilling til sine egne posisjoner. Da beslutningen om å starte bedrift var tatt, fikk de spørsmål om hvem av dem som ønsket å være daglig leder.
Ingen av dem hadde noe ønske om det. De ville drive med det de kunne – de var jo forskere. Så prosessen endte med at Nuria tok en stilling som teknologisjef i Seram Coatings med 80 prosents permisjon fra sin professorstilling, mens Fahmi måtte reise tilbake til sitt universitet i Surabaya i Indonesia.
Nå er det avklart at han skal ha en 20 prosent stilling som forsker i bedriften, mens Nuria har bestemt seg for å slutte som CTO i Seram Coatings for å gå tilbake i hundre prosents stilling som professor ved NTNU fra 1. mars.
Begge er fortsatt blant de største eierne i bedriften – med andeler nær 14 prosent. Hovedeier er fortsatt NTNU Technology Transfer med 25,1 prosent.
Stolt rektor
NTNU-rektor Gunnar Bovim er stolt av bedriften som er i full gang med pilotproduksjon basert på forskning og økonomisk støtte fra NTNU.
– Du kan sitere meg på at jeg tror dette produktet vil kunne skape milliardverdier på sikt, sier Bovim da vi møter ham under Lerchendalkonferansen. En rekke kjente investorer har kjøpt mindre eierposter i bedriften.
Nuria har holdt et stort antall presentasjoner av metoden som gjør det mulig å bruke silisiumkarbid i termisk sprøyting til bruk som belegg i industrien. Hun har tatt imot priser for nærmere tre millioner kroner som nå er investert i bedriften og ny forskning.
– Det har nesten vært for mange presentasjoner, men jeg synes det er viktig for å forklare hva dette dreier seg om. Dette er ingen it-bedrift, dette dreier seg om en komplisert kjemisk prosess med svært avanserte kvaliteter og kostbar infrastruktur. Vi må kjøpe råmaterialer og utstyr. Bare den ene ovnen vi nå bruker koster ca. fem millioner kroner.
Ifølge daglig leder Gisle Østereng som har erfaring fra andre oppstartbedrifter i TTO-systemet, har kvalitetssikringen og optimaliseringen av det første produktet til Seram Coatings, ThermaSiC, tatt lengre tid enn planlagt. Men han tror de første salgene vil komme i år.
Nå er Nuria godt i gang med forskning på nye produkter.
– Vi har søkt patent for MetalSiC hvor vi beskytter silisiumkarbid med et metall. Vi skal nå jobbe med nye produkter av silisiumkarbid. Det er potensial for en lang rekke med applikasjoner fordi behovene for bruk av silisiumkarbid er forskjellige i industrien. Vi lager hvert enkelt produkt etter spesifikasjoner fra industrikunder.
- Profilintervju med Ola Borten Moe: - Miljøbevegelsen i Norge lever på statstilskudd og verdier skapt av den næringen de kritiserer
Ekteparet
Nuria har kommet til Norge for å bli her. Hennes mann, Sergio Armada, jobber som seniorforsker ved Sintef Materialer og kjemi, altså med samme tema.
– Våre institutter har et godt samarbeid og deler laboratorier. Faktisk var vi så heldige å få være med å bygge en helt ny tribologi-lab fra scratch.
– Hvorfor tok du ikke mannen med på forskningen på silisiumkarbid?
– Faktisk var han litt med, men dette var jo et doktorgradsarbeid som jeg ledet. Vi fikk mye hjelp av Sergio, og han er med på det nye forskningsarbeidet som Seram Coatings har gående med støtte fra Forskningsrådet.
Og da vi tar en runde ned til lab-en for å ta noen bilder, finner vi Sergio i full gang med tester. Snart skal de spise lunsj sammen. Nuria er ikke blant de som har veldig mange fritidssysler utenom jobben. Det blir det ikke tid til. Hun vil helst bare være sammen med mannen og sønnen på fire år.
– Men som så mange nordmenn liker jeg å gå tur. Og gastronomi. Jeg trives godt med å lage mat, det vil si tapas.
– Hva sier familien hjemme i Barcelona om det du er oppnådd?
– De er stolte og kommer på besøk. Selv er jeg tilbake minst tre ganger i året.
– Er du engasjert i frigjøringskampen for Catalonia?
– Nei, jeg er motstander av mer selvstendighet. Min bestefar har fortalt mye fra borgerkrigen og jeg unner ingen de samme påkjenningene. Jeg tror samarbeid er det beste for alle regioner i Spania.
- Mesh-grunnlegger Anders Mjåseth: - Hvis jeg skulle valgt om igjen, ville jeg ikke studert i det hele tatt
