I juli i fjor ble en liten bukt på Grønland forurenset med 600 liter tung bunkersolje og råolje.
Heldigvis var det snakk om et kontrollert oljeutslipp, for forskere fra blant annet Aarhus Universitet helte oljen ut på vannet og foretok en avbrenning mens den fremdeles fløt på havoverflaten, for å se hvor effektiv den metoden er for å rydde opp etter oljeforurensning i kalde, arktiske områder.
Etter avbrenningen foretok man også mange målinger av følgeeffekter på økosystemet i bukten før man ryddet helt opp. Og nå konkluderer man med at avbrenning av olje – såkalt in situ burning – er en effektiv metode for bekjempelse av oljeutslipp, men at metoden likevel må undersøkes ytterligere.
Forsøket er et eksempel på forskning hvor man akkurat nå undersøker metoder for bekjempelse av oljeutslipp i arktiske farvann.
Og her peker en ny undersøkelse fra Aarhus Universitet på seks helt avgjørende faktorer som hemmer naturens egen opprydning etter oljeforurensning på de nordligste breddegradene. På sikt kan studiet kanskje få betydning for bruk av særlige drivstoffer i arktiske farvann, siden de ikke kan brytes ned av naturen.
- Bildekk er den største kilden til mikroplast i Norge: – Det beste tiltaket er å ikke kjøre bil
Maskiner fjerner høyst 25 prosent
– Når det oppstår oljeforurensning, forsøker mennesker å gjøre alt de kan for å rydde opp igjen – manuelt, mekanisk, ved avbrenning eller kjemisk behandling. Men erfaringene fra flere av de siste oljeforurensningene er at vi selv bare kan fjerne ganske lite av oljen, forteller postdoc Leendert Vergeynst fra Arktisk Forskningscenter ved Aarhus Universitet.
Under for eksempel oljekatastrofene Exxon Valdez i Alaska og Deepwater Horizon i Mexicogolfen, klarte opprydningen bare å fjerne 15–25 prosent av oljen. I de arktiske farvannene er det mye vanskeligere å rydde opp, siden det er havis, det er kaldt, og det ligger langt unna, så det tar lengre tid å komme fram med skip, maskiner og mannskap.
Artikkelen fortsetter nedenfor.
– Så den største delen av oljeforurensningen blir etterlatt i naturen, som selv må rydde opp. Og den viktigste veien er gjennom bakterier som kan spise og bryte ned oljen, sier Leendert Vergeynst.
Han står i spissen for studien hvor man har gjennomgått all tilgjengelig vitenskapelig litteratur i jakten på svaret på hvilke forhold som spiller inn i Arktis i forhold til bakterienes nedbrytning av olje i havis og iskaldt havvann.
De seks faktorene
Det er seks faktorer som har avgjørende betydning, og tre av dem (lave temperaturer, havis og få næringsstoffer) er velkjente, siden mange vitenskapelige undersøkelser har dokumentert dem.
De tre andre (partikler, sollys og ‘forurensningstilvenning’) krever enda mer forskning.
Når man legger mat i kjøleskapet, formerer bakterier seg langsomt. Det samme skjer i Arktis, hvor den lave temperaturen endrer de kjemiske forholdene i oljen, og hemmer den biologiske nedbrytningen av oljen, blant annet fordi oljen blir mer tyktflytende, slik at det blir vanskeligere for bakteriene å bryte den ned.
Bølger er normalt også med på å dele opp oljeflak til mindre enheter, men når havisen dekker havet, er det langt færre bølger.
På toppen av dette, har de arktiske farvannene et lavt innhold av nitrogen og fosfor, og siden næringsstoffene ikke finnes i oljen, må bakteriene ta dem opp fra havet når de ‘spiser’ oljen. Det begrenser også den mikrobielle aktiviteten, fastslår forskningen.
- Sandstrand 100 kilometer fra Fukushima: Mer radioaktiv enn området utenfor kraftverket
Sollys, alger og partikler
Forskningsprosjektet har som nevnt også vist at det er tre faktorer som bør undersøkes nærmere.
Det ene handler om den rike algeveksten i Arktis om våren og sommeren. Når havisen forsvinner, får det kraftige sollyset med blant annet midnattssolen 24 timer i døgnet planktonalger til å blomstre opp.
– Ved oljeutslippet i Mexico så man for første gang at planktonalger klebet seg til oljen. Det gjorde oljen tykkere, slik at den sank til bunns. I Arktis kan mengden av planktonalger bli 10 ganger høyere enn i Mexicogolfen, så det er absolutt en faktor som har betydning for hvor raske og hvor effektive bakterier er til å rydde opp etter oljeforurensning; spesielt om våren og sommeren, forteller Leendert Vergeynst.
– Den samme effekten kan man se i forbindelse med at isbreer og elver smelter om sommeren og leder mye sand og jordpartikler fra land og ut i havet, hvor de akkurat som planktonalgene kleber seg til oljen. Dette er også veldig dårlig undersøkt, sier Leendert Vergeynst.
Videre er det jo altså mye lys i Arktis om sommeren, nettopp på grunn av midnattssolen. Og lyset kan også bryte ned oljen, men nedbrytningen kan omdanne oljen til mer giftige forbindelser.
Forskerne peker i den forbindelsen på at mikroorganismene og bakteriene har vent seg til hvordan de skal bryte ned de mest giftige oljekomponentene – polysykliske aromatiske hydrokarboner – i for eksempel Nordsjøen, som er svært forurenset.
– Men vi er bekymret for om giften fra forurensningen med olje blir verre i det fjerntliggende og temmelig ‘jomfruelige’ Arktis, slik at bakteriene ikke er i stand til å bryte ned oljen, spesielt hvis de omdannes til mer giftige komponenter. I tre studier har vi overhodet ikke sett noen nedbrytning av oljen. Det er veldig foruroligende, sier Leendert Vergeynst.
- Les mer hos danske Ingeniøren: Dansk forskning forbinder dieseleksponering med ALS
Neste skritt, og et forbud?
Forskerne konkluderer med at det er behov for mye mer forskning på området.
– For eksempel bør vi undersøke nærmere om spesielle molekyler rett og slett ikke kan brytes ned i Arktis. Vi er nødt til å undersøke effekten av planktonalger som kleber seg til oljen, og i tillegg betydningen av mengden sollys. Det er noe som vi går videre med i nye forskningsprosjekter, sier Leendert Vergeynst.
Det finnes naturligvis ingen enkle løsninger her og nå, og i mellomtiden får vi krysse fingrene for at det ikke skjer oljeutslipp i de arktiske farvannene.
Men hvis det viser seg at naturen ikke kan rydde opp fordi det er snakk om ekstreme og sårbare økosystemer i Arktis, kommer man sannsynligvis ikke utenom internasjonale avtaler blant annet om skipstrafikken for å minimere problemet med oljeforurensning. Man kunne endre reglene for hvilken type olje som kan brukes som drivstoff i Arktis.
– Noen typer oljer kan jo være mer problematiske enn andre. For eksempel benytter internasjonal skipstrafikk mye tungolje, og hvis den flyter ut på havet i Arktis, vil den gå til bunns. Den vil heller ikke bli brutt ned. Det kunne også være regler for hvor skip får seile og når, funderer Leendert Vergeynst.
Artikkelen ble først publisert på Ing.dk
- Den sluker 400 liter diesel i timen: Nå skal den gå på strøm
