– Å få fastsatt hvor stor skredfaren er, er et komplisert arbeid, og vi bruker mye tid ute i terrenget for å kartlegge, sier geolog Kari Sletten.
Hun kartlegger både hva slags løsmasser som ligger i dalsidene i skredutsatte områder og hvordan de har kommet dit, blant annet ved å undersøke skredbaner, groper eller utglidninger, og hvor langt ut i dalbunnen skredet har havnet.
– Vi registrerer ikke bare hva som er sand, grus og stein, men også hvilke prosesser som har avsatt løsmassene, gjennom for eksempel moreneavsetninger fra isbreene og elvavsetninger fra elvene. Skred går ofte på samme steder som før, så dette er noe av det som er viktig å finne ut av, sier geologen.
Gir kommunene ny informasjon
Kari Sletten er en av syv forskere som har tilbrakt april, mai og juni på et feltarbeid i seks skredutsatte kommuner i landet: Vestvågøy i Nordland, Valle og Åseral i Agderfylkene, Nesset og Vestnes i Møre og Romsdal og Nord-Aurdal i Oppland.
Disse er de kommunene som i år er tatt ut i Norges geologiske undersøkelse (NGUs kartleggingsprogram, se faktaboks). Programmet undersøker den mest skredutsatte bebyggelsen i Norge, og skal gi kommunene et bedre verktøy i arbeidet med reguleringsplaner og byggesaker i henhold til nye krav i byggteknisk forskrift (TEK17).
Kari Sletten og de andre forskerne i NGU plotter inn sine funn i såkalte kvartærgeologiske kart, eller løsmassekart.
– Kartene vi lager er i målestokk 1:10 000, så dette blir svært detaljert. Vanligvis vil målestokken være 1:50 000, sier geolog og feltarbeider Kari Sletten.
Disse detaljerte løsmassekartene bruker deretter Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), ved hjelp av konsulentbransjen, som utgangspunkt for å lage mest mulig forståelig faresonekart for kommunene.
- Kommunen sitter med ansvaret fordi de gir byggetillatelse. Og det er vanskelig for å kommunen å ivareta sitt ansvar om de ikke har kart som viser hva som er trygt og ikke, påpeker Sletten.
Ulik risiko, ulike bygg
Rapportene NVE leverer til kommunene inneholder en rekke kart, bilder og forklaringer, og identifisere kildeområdene og utløpslengdene for de ulike skredtypene. Hovedproduktet er kartene med inndeling i faresoner med største nominelle årlige sannsynlighet på 1/100, 1/1000 og 1/5000, som er formulert i nye TEK17:
Dersom det er fare for skred sjeldnere enn hvert 100. år, men oftere enn hvert 1000. år, kan kommunen gi tillatelse til å bygge et en garasje, men ingen bolig. Om det er fare for skred sjeldnere enn hvert 1000., men oftere enn hvert 5000. år er det for eksempel tillatt å bygge en bolig, men ingen barnehage, skole eller sykehus.
Hvis faren er så liten at det kan gå et skred sjeldnere enn hvert 5000 år, er det lettere å få byggetillatelse for alle typer bygninger.
- NVEs kartlegging retter seg først og fremst mot eksisterende bebyggelse. Selv om man ikke kan bygge et nytt hus innenfor faresonen for tusenårsskred, ligger det jo allerede mange boliger innenfor denne sonen rundt om i landet. Faresonekartene vil da kunne hjelpe kommunen med å planlegge beredskaps- og sikringstiltak. Kommunen kan søke NVE om bistand til utredning, planlegging og gjennomføring av sikringstiltak, sier overingeniør og prosjektleder i NVE, Martine Sagen Slåtten.
