Skrevet av Morten Dæhlen, professor og leder ved Institutt for Informatikk ved UiO.
Alt som kan digitaliseres digitaliseres og verden flommer (over) av data. Vår avhengighet av den digitale infrastruktur er tilnærmet total og stadig flere samfunnsoppgaver løses av store systemer av datamaskiner som utfører ulike operasjoner. Verden må finne nye løsninger for lagring og prosessering av stadig større datamengder. Lagring og prosessering av data krever energi i form av elektrisk strøm og fysisk plass. I dette bildet har begrepet "grønne datasentre" dukket opp.
Grønne datasentre
Grønn IT har med jevne mellomrom blitt diskutert de siste 20 år, men det er først de siste 4-5 årene at diskusjonen har tatt av over hele verden. Store internasjonale konsern (f.eks. Google og Amazon) har forlengst etablert grønne datasentre (parker av servere), men hva vil det si at et senter er grønt?
Et nettsted som gir et godt bilde på hva dette handler om er nettstedet "Grønn IT" etablert av IKT-Norge. Følgende er en passe presis definisjon av et grønt datasenter: Et datasenter kan sies å være grønt dersom energieffektiviteten er høy (og noen vil legge til dersom senteret anvender elektrisk kraft fra en eller flere fornybare energikilder). Det er mange parametre som bestemmer hvor energieffektivt et datasenter vil være, men følgende forhold er svært avgjørende
- Kort avstand fra energikilde til senterets fysiske plassering reduserer tap ved transport av elektrisk kraft
- Tilgang til kaldt vann for kjøling og/eller god utnyttelse av varmen som genereres når datasystemene kjøres
- God fysisk plass til utstyret
- Gode datatekniske løsninger, dvs. lagrings- og prosesseringssystemer som bruker minst mulig energi per operasjon
Hva skjer i Norge - akkurat nå?
Norge har naturgitte forutsetninger når det gjelder muligheter for å etablere grønne datasentre som kan tilby løsninger og tjenester i et stort og voksende internasjonalt marked. Vi er et land med mye (fornybar) energi, mye kaldt vann for kjøling av datasystemer, mange kompetente fagmiljøer innen IKT og drift av datasentre. Saken om grønne datasentre i Norge er spesielt varm fordi CERN vil investere i utviklingen av et slikt senter i Norge. Dette er interessant, men det som er mye viktigere er at Staten i løpet av svært få år må og bør bli en krevende kunde av slike sentre. Dette handler om mye mer enn CERN, men hvorfor har CERN blitt en brikke i dette?
Hvorfor vil CERN til Norge?
CERN utfører store og viktige eksperimenter for verdenssamfunnet. Norge deltar i dette gjennom en medlemskontingent og bevilgninger til forskning. I tillegg bruker Norge noe ekstra ressurser på håndtering av data fra CERN. Jeg er personlig en stor tilhenger av at Norge deltar i CERN, både fordi de grunnleggende forskningsutfordringene er viktige og fordi ringvirkningene av slike internasjonale samarbeidsprosjekter er store.
Saken er den at eksperimentene i CERN produserer enorme datamengder, og CERN ville i utgangspunktet finne en løsning slik at disse dataene kunne prosesseres og lagres hos CERN i Sveits. Fra CERN ville man så distribuere data ut til regionale sentra, hvorav ett av disse er et nordisk senter, som igjen distribuerer data videre ut til institusjonene (f.eks. UiO) og forskerne.
Lagring og prossesering av data i denne størrelsesorden er meget plass- og energikrevende. Som flere andre store aktører (Google, Amazon, m.fl.) har CERN kommet frem til at den beste løsningen er å etablere datasentre på lokasjoner med god tilgang på (billig og grønn) energi og mye vann til kjøling av systemene. Videre må lokasjonen være utstyrt med en bredbåndskapasitet mot omverden som gjør det mulig å få til effektiv transport av store datamengder inn og ut av senteret.
CERN har innsett at dette koster penger og det koster mer penger enn det CERN har. CERN "utlyser" derfor en form for konkurranse mellom medlemslandene der det landet som "får" dette senteret må ut med en signifikant pengesum.
Hva bør regjeringen gjøre?
I Norge er det flere kommersielle aktører som vil utvikle grønne datasentre for lagring (og prosessering) av store datamengder. Flere av disse vil trolig ønske seg CERN som kunde. Det er videre rimelig åpenbart at regjeringen ikke kan gå ut å gi direkte pengestøtte til én aktør, men regjeringen kan etter mitt skjønn sette av anslagvis 500 milllioner kroner over en periode på 4-5 år der hovedformålet er å gjøre Staten til en krevende kunde av grønne datasentre.
En andel av disse midlene (trolig et sted mellom 50 og 100 millioner kroner) øremerkes den aktøren som eventuelt får tilslag hos CERN. Gjennom en slik garanti vil norske miljøer konkurrere på lik linje med aktører fra andre medlemsland som nå har kastet seg inn i kampen om CERN-kontrakten og et norsk miljø vil få en stor og krevende kunde fra dag én.
Gjennom ulike offentlige etater og enheter driver Staten godt over 100 datasentre. Mengden data øker kraftig og data fra ulike sentre må koordineres. Mange av sentrene mangler plass og de er ikke veldig "grønne". Dersom det investeres noen hundre millioner kroner kan staten innen 4-5 år utvikle seg til en krevende kunde av grønne datasentre. Jeg ser for meg at dagens datasentre under offentlige etater og enheter kan samles i anslagsvis fem grønne datasentre rundt omkring i landet. En slik investering vil være helt nødvendig og den samfunnsmessige gevinsten vil trolig være formidabel. Staten løser viktige oppgaver for seg selv, samtidig som ny næring utvikles.
