Med nominasjonen til Unescos arkitekturpris for «kommersielle bygg», Prix Versailles, har den nye hockeyhallen på Jordal i Oslo havnet i celebert selskap.
Blant de seks finalistene i kategorien «arkitektur for idrett» er neste års VM-arena Al Bayt Stadium i Qatar, som det har kostet 8,5 milliarder kroner å bygge (770 millioner euro). En annen av finalistene er stadionet Philippe Chatrier. Ombyggingen av hovedarenaen til tennisturneringen Roland Garros i Paris, beløp seg til fire milliarder (360 millioner euro).
Vi kan trygt slå fast at Jordal Amfi, som hadde en kostnadsramme på 541 millioner, er det rimeligste bygget i feltet, der også tre kjempeanlegg i USA og Georgia er med. Men dette er en konkurranse i arkitektur, ikke i volum, og det er flere kriterier i konkurransen som Hille Melbye arkitekter, som har tegnet «nye Jordal», mener at de kan hevde seg i.
Juryen i The world architecture and design award, som deler ut prisen, har som mål å velge «det vakreste blant idrettsbygg som inneholder stedstilpasning, kreativitet, innovasjon, energieffektivitet og sosial bærekraft».
La oss ta for oss kriteriene og se hva Jordal Amfi har å stille opp med.
Ligger under bakken
Stedstilpasning er nok et kriterium de norske arkitektene håper vil veie tungt. Mens de andre nominerte anleggene er bygd på flatmark og ruver i terrenget, ligger mesteparten av ishockeyhallen til Vålerenga under bakken. Høyden er dessuten tilpasset terrenget, og her er det ikke et standard, flatt stadiontak, men en gesims som nærmest bølger i takt med helningen og vollene utenfor.
Jordal Amfi ligger tett på bebyggelsen mellom Galgeberg og Kampen i Oslo, en del av byen som er preget av lave bygårder, rekkehus og små idrettsbygg. En høy hockeyhall her ville blitt dominerende, den ville stjålet utsikt og kastet skygger over så vel Jordalparken som gater og bebyggelse rundt.
– Vi har vært opptatt av at det skal føles trygt å ferdes på Jordal, så det er ingen lange, mørke passasjer rundt arenaen lenger, sier Magnus Sandberg Johansen, én av de tre arkitektene som har tegnet den nye idrettshallen.
De andre er Fredrikke Thuestad og Robin Rakke. Sistnevnte var prosjektleder, og han jobbet faktisk med et prosjekt på Jordal før kommunen utlyste prosjektet. Som del av diplomoppgaven på Arkitekthøgskolen i Oslo intervjuet han blant annet beboere, lærere og barnehageansatte om hva de savnet i nabolaget.
– De analysene kom godt med da vi skulle jobbe med amfiet, sier Robin Rakke.
Brukte VR i prosjekteringen
Han og Magnus Johansen jobbet i sju år med nye Jordal, Fredrikke Thuestad var med de siste fire. Alle var så godt som nyutdannede da de ga seg i kast med det prestisjefylte prosjektet.
– Vi var fulle av ærefrykt. Jordal Amfi har vært en institusjon på østkanten i Oslo siden det ble bygd til OL i 1952. Vi ville ta vare på det beste fra den gamle arenaen, sier Johansen.
Det har vært et mål at publikum skal kunne kjenne seg igjen i det forhenværende hallrommet. Tribunens asymmetriske form er inspirert av det gamle Jordal-amfiet, men er nå oppdelt i en nedre og øvre tribune. Det var nødvendig for publikumslogistikken, og for å korte ned avstandene mellom tribuner, kiosk og toaletter.
Som tidligere ligger tribunen helt inntil isbanen. Det gir et helt annet trøkk i hallen enn en tilbaketrukket tribune ville gjort. Hadde det ikke vært for pleksiglassene rundt banen, kunne tilskuere på første rad fristes til å huke tak i drakten til motstanderlagets spillere når anledningen byr seg.
Publikum på Jordal skal nærmest føle at de er med i kampen, forteller Rakke og Johansen i denne videoen:
I prosjekteringen bygde arkitektene både virkelige og virtuelle modeller av anlegget. Magnus Johansen forteller at VR-teknologi har vært et viktig verktøy i prosjekteringen, og at de kunne så å si føle hvordan det var å sitte på den bratte, delvis underjordiske tribunen før bygget ble reist.
.png){kind=logo}
En annen fordel med et nedgravd bygg er at publikum slipper å gå i trapper, de kan simpelthen spasere inn på det tribunenivået de har løst billett til.
– For å styrke følelsen av at bygget går i ett med omgivelsene, er plassene rundt de forskjellige inngangene nærmest innfelt i naturen, beskriver Magnus Sandberg Johansen.
Seiler autonomt – med kaptein i stolen
Hentet fram Hovinbekken
Samtidig som de har ønsket å gjenskape energien på tribunen, har arkitektene gjort grep for å gjøre den nye arenaen mer åpen og tilgjengelig enn den forrige. Med store glassfelt er det blant annet mulig å følge med på iskrigernes treninger fra utsiden, en mulighet det visstnok er mange som benytter seg av.
– Det gamle anlegget fremsto introvert og lukket. Vi ville at de nye arenaen skulle snakke med omgivelsene og vise fram det som foregår på innsiden, sier Robin Rakke.
Han tror at pandemien med stengte haller gjorde at flere hadde glede av å stå ute og kikke på A-lagstreninger, for eksempel. Inkludering er hovedtanken også bak uteområdene, hvor Hovinbekken har fått nytt liv etter å ha rent i kulvert i en mannsalder. Nå er bekken blitt en viktig del av Jordalparken, som brukes som både plaskedam om sommeren og skøyteis om vinteren.
Sosial bærekraft, for å bruke juryens ordvalg.
– Det er utrolig gøy å se at folk bruker området slik vi hadde sett det for oss. Mange legger lunsjen sin hit, og mange trener her, sier Rakke.
Flere klimasoner
Av løsninger som kan utmerke seg når Unesco-juryen skal vurdere kategoriene for innovasjon og energieffektivitet, er det likevel nok å ta av. Den kommunale etaten Kultur- og Idrettsbygg, som har vært byggherre, har hatt høye miljøambisjoner med prosjektet, som er utført med fossilfri byggeplass. Nye Jordal har også blant annet passivhusskall, solceller, grønt tak og energibrønner, tiltak som gjør det til en tre ganger så energieffektiv arena som forgjengeren.
Ventileringen av det komplekse bygget er også et kapittel for seg. I en ishall er det flere behov som skal tilfredsstilles samtidig. Nede på isen bør det av naturlige årsaker være nokså kjølig, mens publikum gjerne vil kunne følge kampene uten å fryse. I rommene rundt arenaen, hvor det er kiosker, mingleområder, VIP-områder og kontorer, er det en tredje klimasone. Derfor er også varme- og kjølesystemet delt i flere soner, og det styres etter behov.
– Her kan det være ti personer på trening den ene dagen og fem tusen på kamp den neste, sier Robin Rakke.
For å holde publikummerne varme er det luftventiler i betongradene under setene. Det er mer energieffektivt enn å sende luft fra den høye himlingen, som er det vanlige i slike lokaler.
– Det har været mye tverrfaglig samarbeid og mange involvert for å få til disse energiløsningene, sier Rakke.
Fikk beskjed om nominasjonen på e-post
Det som umiddelbart fremstår som mest kreativt når man ankommer nye Jordal Amfi, er utvilsomt det bølgende taksløret, som arkitektene kaller den duvende linjen eller bremmen som omslutter taket.
Det skiller dette arenataket fra andre slike tak, som gjerne er paddeflate, og det gir et samspill med omgivelsene som mange har lagt merke til. Det gjør også at skyggene rundt hallen blir mindre.
– Det demper byggets fremtoning i landskapet, begrunner Rakke.
– Formen på taket får det store volumet til å virke mindre enn det er, istemmer Magnus Johansen.
Han legger ikke skjul på at det er gjevt å bli nominert til Prix Versailles, og sier at nominasjonen kom som en overraskelse.
– Det er veldig gøy. Men vi har ikke sendt inn noe til denne konkurransen, vi fikk bare beskjed på mail om at vi er nominert, sier Johansen.
Robin Rakke synes også det er stas.
– Det er kult at det vi driver med her i lille Norge blir lagt merke til internasjonalt. Vi har jobbet lenge med prosjektet, og vi er veldig stolte av det.
Fjorårets vinner av Prix Versailles i denne klassen var det spanske fotballstadionet Estadio de Anoeta. Vinneren av årets pris offentliggjøres på The World Awards Ceremony i Unescos hovedkvarter i Paris i månedsskiftet november/desember.
