Oppdagelsen av ytterligere en måne er ikke bekreftet ennå.
For et par måneder siden oppdaget den samme gruppen fire måner rundt Neptun. Oppdagelsen av Neptun-månene ble publisert i det prestisjefylte tidsskriftet Nature 18. august.
Tommy Grav disputerer i dag for doktorgraden over blant annet oppdagelsene av måner.
Nesten ytterst i Solsystemet svever de to gasskjempene Uranus og Neptun. Med avstander på opptil 4,5 milliarder kilometer fra Solen - 30 ganger Jordens avstand, mottar disse planetene ganske lite sollys. Knøttsmå måner som går i bane rundt dem er derfor ekstremt vanskelige å oppdage fra Jorden.
I januar 2003 annonserte den internasjonale forskningsgruppen oppdagelsen av
tre nye måner rundt Neptun. Dette var den første oppdagelsen av måner rundt denne ytterst kalde og fjerne gasskjempen siden romsonden Voyager II besøkte planeten i 1989. Antallet kjente måner økte dermed fra 8 til 11.
Undersøkelsene av Solsystemets fjerne gasskjemper fortsatte. Oppdagelsene er nå offisielt bekreftet og funnet av ytterligere to måner annonseres. Gruppen har fått publisert dette i det meget anerkjente og prestisjetunge tidsskriftet Nature.
For et par uker annonserte den samme gruppen oppdagelsen av fire nye måner rundt Uranus i en artikkel i et annet fagtidsskrift. Dette er første gang en nordmann har oppdaget måner i vårt solsystem.
Nål i høystakk
De nye månene har fått de midlertidige betegnelsene S/2002 N1, N2, N3, N4 og S/2003 N1 og er mellom 30 og 50 kilometer i diameter.
Det var en stor utfordring å finne de nye månene fordi de er bare 30-40 kilometer store (formen er trolig uregelmessig), d.v.s. omtrent en hundredel av vår egen måne. Fordi de er så små og går i bane rundt Neptun som er hele 4,5 milliarder kilometer unna, er de ekstremt lyssvake.
Minimånenes lys er omtrent 100 millioner ganger svakere enn den svakeste stjernen vi kan se med øyet en svært klar og fin natt.
For å lete etter måner, brukte forskerne en spesiell teknikk. De tok en rekke eksponeringer med et fire meter stort teleskop i Chile og et 3,6 meter stort teleskop på Hawaii. Etter å ha beregnet bevegelsen til månene, ble alle bildene lagt sammen elektronisk, slik at månene ble langt klarere enn de var på
hver av eksponeringene. Forrige gang nye måner ble oppdaget rundt Neptun med teleskoper på bakken var i 1949.
Oppdagelsen ble gjort av en gruppe bestående av to forskere fra USA og Canada, doktorstipendiat Tommy Grav og to canadiske studenter. Tommy Grav er oppført som førsteoppdager av en av de nye månene og har deltatt i oppdagelsene av de andre.
Gruppen observerte også et sjette objekt som de kalte c02N4. Objektet ble først observert med VLT-teleskopet i Chile 14. august 2002 og deretter 3. september 2002. Senere forsøk på å finne igjen objektet har mislykkes.
De "gamle" månene
Frem til januar 2003 har åtte måner vært kjent rundt Neptun. Av disse har to uregelmessige baner og seks har vanlige baner.
De to irregulære månene er også de største: Triton ble oppdaget i 1846, Nereid i 1949 av Gerard Kuiper som en stor gruppe objekter i det ytre solsystemet er oppkalt etter. Disse såkalte Kuiperbelte-objektene er en type asteroider som det trolig finnes millioner av. Hittil er mer enn 500 av de største av dem
oppdaget. Neptuns største måne, Triton, er trolig et innfanget Kuiperbelte-objekt og har derfor en uregelmessig bane. Ved innfangningen ble antagelig Nereids bane påvirket slik at den i dag er den mest avlange som noen kjent måne har.
De seks månene som har regulære baner ble oppdaget av Voyager II-sonden da den besøkte Neptun i 1989. Voyager II fant ikke de tre månene som nå er oppdaget fordi de var for lyssvake og langt unna Neptun.
Oppdagelsen av månene åpner muligheter for å studere forholdene i Solsystemet da planetene ble dannet. Kuiperbelte-objektene og kometer som besøker de indre delene av Solsystemet for første gang, er i liten grad påvirket av solvarmen og kan derfor fortelle oss mye om Solsystemets opprinnelige sammensetning, dannelse og opphav.
