«Du kan bli saksøkt hvis du gjør det der igjen», sa lærerkollegaen til min svigermor. Hun er finnmarking og leet sikkert knapt en øyenbryn.
Offentlig sektor har ansvar for nasjonens sikkerhet, utdanning og helse. Skatter kreves inn, og tjenester tilbys tilbake til samfunnet. Hver gang feil skjer, kan enkeltpersoner rammes dramatisk. Et stort ansvar tas – og må tas – på det høyeste alvor av de offentlig ansatte.
For å forhindre dårlige beslutninger, er mange sikkerhetsmekanismer iverksatt. Offentlighetslova regulerer hvordan staten skal drives. For å sikre at statens makt og myndighet ikke misbrukes, leter mediene med lykt og lupe etter feil. Sivilombudsmannen tar vare på den enkeltes rettigheter i møte med mulige overtramp fra forvaltningen. Dette er grunnleggende elementer i en rettsstat.
Må utvikle seg
Vi bør likevel spørre oss: Hva er spesielt utfordrende i en slik forvaltningsmodell? Hva skjer i en organisasjon når feilene som begås, raskt kan føre til lovbrudd, medias søkelys eller få fatale konsekvenser? Jo, det kan bli vanskeligere å utføre jobben effektivt, kreativt og rasjonelt.
Samtidig trenger vi at forvaltningen utvikler seg i takt med nye tider. De ansatte må tørre å prøve, men også å feile. Bildet blir ulikt når man skiller på operativt, taktisk og strategisk nivå.
Tre nivåer
På operativt nivå må sikkerhets- og risikohåndtering naturlig nok kontinuerlig senke risikoen for feil mot sluttbrukeren. Bemanningen må være solid. Hvis hjemmesykepleieren, pedagogen og operativt politi har tid, insentiver og motivasjon til å teste ut sine ideer til forbedring, vil sektoren på sikt kunne yte bedre tjenester.
På taktisk nivå finner vi administrative ledere og mellomledere i sektoren. Etter kategoriene «kompetanse» og «kapasitet» er den viktigste begrunnelsen for offentlig sektors bruk av eksterne rådgivere å «legitimere egne avgjørelser». Slik framkommer det i en rapport fra Menon Economics.
Dette kan sees på som et symptom på en ukultur hvor feil ikke tolereres. En ukultur som resulterer i dyre utredninger, ansvarsfraskrivelse og at nødvendige beslutninger skyves ut i tid.
På taktisk nivå må ledere derfor våge å ta flere avgjørelser under usikkerhet, selv om feil kan skje. Kultur for risiko, systemer for risikohåndtering og høy tillit er elementer som vil bedre tjenestene over tid. Samtidig må ledere vite at de folkevalgte står opp for dem når det går skeis.
På strategisk nivå må politikere tenke utenfor boksen. «Vi sliter med å rekruttere til faste stillinger», sier ordfører Kennet Tømmermo Reitan i Røyvik til NRK denne måneden. Så vedtok kommunen et prøveprosjekt hvor sykepleiere gis et lønnsløft på 200.000 kroner.
Dette er trolig bedre bruk av skattepenger enn å gå til bemannings- og kommunikasjonsbyråer. Selv om jeg skulle likt å se kampanjen «Røyrvik International Life and Work Destination – RILaWD™ (uttalt 'reload'). Risiko bør tas, slik at gevinst kan høstes.
Kommunikasjon er redningen
Resten av offentlig sektor må følge Røyrviks eksempel. Fornye seg, teste ut, feile og lykkes. Risiki må kommuniseres tydelig før et prosjekt settes i gang. Da vil mediene og befolkningens dom bli mildere, gitt at beslutningen i ettertid viser seg å være feil.
Hele offentlig sektor står nå overfor en enorm teknologisk omveltning som kan bidra til kulturendring. Kunstig intelligens er god på sammenfatting av store tekstmengder og analyse av data. Samtidig bruker staten 37 milliarder kroner på konsulenter.
Har ikke råd til alternativet
Regjeringens digitaliseringsstrategi ble lagt fram i Studentersamfundets nybygg i Trondheim for to uker siden. Her burde et mål vært å kutte 20 prosent av konsulentbruken årlig, kun ved innføring av store, høykvalitets språkmodeller.
Risikofyllt? Ja. Implementering av kunstig intelligens (KI) er et område preget av stor risiko for feil. Kan personopplysninger om norske innbyggere forsvinne til tek-giganter i USA? Kan et for svakt datagrunnlag i treningen av modellene føre til diskriminerende utfall?
Marerittet er å igangsette et nytt monster à la journalsystemet Helseplattformen. Men verre er det å få en kultur med frykt for feil heller enn systematisk risikohåndtering og kreativ tjenesteutvikling. Gevinsten ved å erstatte eksterne konsulenter med språkmodeller kan på sin side nå hundremilliardersklassen i løpet av et tiår.
Rom for feilskjær gir en forvaltning som tilpasser seg nye tider, sparer penger og gir bedre tilbud til innbyggerne. Man får en organisasjon hvor det er spennende å jobbe og en arbeidsplass som klarer å rekruttere den nødvendige kompetansen. Offentlig sektor, med sine 660.000 ansatte, vil gjøre mange feil – det er uunngåelig.
Men på samme måte som svigermor, må vi våge å ta feil for å lykkes. Alternativet er en offentlig sektor som stivner, og det har vi rett og slett ikke råd til.
