Jeg så det første gang i 1963 – i Donald Duck nummer 37 – «Onkel Skrue i Odyssevs kjølvann»: Smykkene var merket «Made in Hong Kong». Jeg leste det som M-a-d-e in Hong Kong og forsto ikke helt hva det betø, utover at det var juggel. Billig og dårlig.
Det var Magica fra Tryll som sto bak selvsagt. Hun prøvde å lure til seg Skrues 10-øring i bytte med en skatt av gull og glitter, som altså var M-a-d-e in Hong Kong.
Slik var det. Japanere, kinesere og etter hvert koreanere gjorde ikke annet enn å kopiere. De skapte aldri noe selv var det vi lærte. Ikke bare i Donald Duck, men overalt. Dette var selve beviset på vår kulturs overlegenhet.
Asiater er kanskje arbeidsomme, men kreativiteten den finner du her hos oss.
Det kunne gjerne strømme biler ut av fabrikker i Det fjerne østen – Mazda, Toyota, Datsun. Eller motorsykler. Eller musikkinstrumenter. Alt sammen gjerne fra samme produsent. Eller datamaskiner, husholdningsmaskiner, stereoanlegg, klær. Det var uansett etterlikninger. Og vi kunne lage dumme vitser om dem, kanskje nettopp fordi de erobret skremmende store deler av vårt marked.
Disse bilene, syklene, pc-ene – you name it – var ofte billige, solide og egentlig minst like bra som noe vi kunne laget her hjemme uten at det hindret oss i å mene at de bare var simple kopier. Det var tross alt vi som fant på alt sammen.
Kopistene er luringene
Hva er viktigst for vår overlevelse? Å være oppfinnsom, komme på nye ideer og løsninger og skape nye ting, eller etterlikne det alle andre gjør?
Jeg var helt sikker på at jeg visste svaret, inntil jeg begynte å tenke nærmere etter.
Det handler om strategier for å overleve, og det handler om intelligens. Evolusjonsbiologene har studert disse spørsmålene de siste tiårene, og har kommet opp med svar som gründere og investorer gjør klokt i å notere seg.
Vi kan starte med kopiering.
Jeg har alltid tenkt at folk som kopierer andre er tapere. Folk som liker heismusikk og danseband, ser gullrekka, kjører Corolla, leser bestselgere, kjøper moteklær før de hiver alt neste uke. Uselvstendige sauer har jeg tenkt. Skap heller din egen stil. Utfordre deg selv med musikk du ikke har hørt på Radio Norge. Kjøp bøkene dine på Tronsmo, ikke i Bokklubben! Ikke gjør som alle andre! Vær kreativ. Vær innovativ!
Men så viser det seg at det er kopistene som er luringene.
Baserer du deg på egen kreativitet og glemmer å kikke over gjerdet til naboen, ligger du dårlig an
Den beste måten å lære noe på, er å gjøre som sidemannen. Det er slik dyr lærer. De finner sjelden på noe nytt. Det er svært uvanlig at de bevisst underviser hverandre, de bare kopierer.
Til og med insekter gjør det. Bananfluer. Bier. Og selvfølgelig høyerestående dyr som høns, hunder, aper og hvaler. Vi finner det overalt, læring gjennom kopiering.
Og vi ser motepressets mor: Jo flere, for eksempel gullfisker, som velger en ting fremfor en annen, jo flere gullfisker gjør det samme. Til slutt er alle besatt av Justin Bieber.
Kopiering og moderat innovasjon
Men dette må ha med intelligens å gjøre, tenkte jeg tidligere. Disse dyrene har ikke hjerne nok til å være innovative. Noen snubler over en god løsning, og deretter kopierer alle de andre. Mens de som kopierer dårlige løsninger dør. Det hele ut fra prinsippet om at «100 000 fluer kan ikke ta feil – Spis møkk!»
Akkurat der tok jeg feil, og hadde litt rett.
Å gjøre som alle andre, viser seg å være en svært fornuftig strategi. Like fullt, det må da være enda bedre å være innovativ?
Joda og neida. Det er veldig bra å finne på nye måter å gjøre ting på. Men ikke gjør det for mye! Intelligens øker sjansen for å finne nye og nyttige løsninger, men intet individ kan basere seg på å utvikle alt selv. Du alene kan ikke finne opp flere geniale løsninger enn hele poolen av andre mennesker, selv om hver enkelt av dem kanskje ikke er like gløgg som du er. Baserer du deg derfor på egen kreativitet og glemmer å kikke over gjerdet til naboen, ligger du dårlig an.
Nærmere studier av dyr viser at den beste strategien for å overleve, er å stort sett kopiere. Ikke blindt og bare, men mye. Og i blanding med moderate mengder innovasjon.
Som Asia i etterkrigstiden.
Mye skaper mer
Vi mennesker er kloke, og har tenkt oss fram et utall fantastiske oppfinnelser som skiller oss skarpt fra våre slektninger i dyreriket. Internett, hjulet, romskip, softis. Men vi er slett ikke alene.
Studier av fugler har vist at de som best klarer å overleve i utfordrende miljø, er de som også er de mest innovative. De ser for eksempel forskjeller på trekkfugler – dyrerikets versjon av norske pensjonister på Solkysten – og de som møter vinterkulda head on. Kjøttmeisen er en slik art. Og den trenger mye feit næring for å overleve februarkulda.
Noen har kanskje hørt om hvordan britiske kjøttmeis begynte å forsyne seg av melken som melkemannen satte på trappen, tilbake på 1950-tallet? Meisene hakket seg gjennom kapselen, og forsynte seg av den næringsrike fløten på toppen.
En eller annen kjøttmeis må ha fått ideen, eller tilfeldigvis ramlet over den. Deretter spredte melkeranet seg som ild i tørt gress. Gjennom kopiering. Men så har du kanskje også hørt at vanen spredte seg litt for fort til at kopiering kunne være hele forklaringer.
Etologer, folk som studerer dyrs adferd, har gjort studier av uberørte meiser, og konkluderer med at det å hakke seg inn til fløte ikke krever enorme mentale krefter. Mange individer i meisearten er i stand til å finne opp metoden helt på egenhånd, og denne animalske innovasjon ble sannsynligvis gjort igjen og igjen. Så den raske spredningen skyldes en blanding av høy nok intelligens, og en ubendelig trang til å kopiere.
Det finnes nok av eksempler på kreative dyr. Forskerne har de siste årene sett hvordan orangutanger har utviklet en måte å hente ut frukt fra trær som beskytter seg med kraftige torner. De har sett hvordan måker dreper kaniner ved å droppe dem over en steinrøys eller i vann. De har sett aper begynne å kaste snøball, og kråker oppdage en ny næringskilde: frossent oppkast. For ikke å snakke om sjimpansen som fikk fri tilgang til sex. Han skremte alle andre hanner ved å bange sammen to tomme blikkbokser.
Det er dermed kanskje ikke overraskende at forskerne setter utviklingen av menneskets store hjerne i sammenheng med seleksjon for kreativitet?
Men hjernen er ikke blitt stor bare på grunn av behovet for å finne på nye ting. Etter hvert som intelligensen øker og hjernen vokser får vi også et behov for å klare å kopiere alt det nye. Så hjernens evolusjonære størrelse har vokst i en løpsk feedbackprosess, der mye skaper mer.
De eldre kan og tør
Etologene har også studert hvem det er som er kreative.
Simon Reader ved McGill-universitetet fant at det er med mennesker som med fugler: Nøden lærer naken kvinne å spinne. Mennesker med lavere status utviser høyere kreativitet enn folk med høy status. De privilegerte har det de trenger, andre må hakke seg gjennom melkekapsler.
Det er i tillegg selvfølgelig ofte de gløggeste (eller heldigste) som gjør nye oppfinnelser, men én ting overrasket undertegnede: Det er også de eldste!
Vi har alltid hørt at store vitenskapsfolk og kunstnere serverer sitt beste før de er førti. Einstein var 26 år da han revolusjonerte verden, Mozart skrev symfonier mens han ble ammet og døde med bleiene på.
På den annen side, Darwin var 50 år da han utga Artenes opprinnelse, og Ernst Mayr skrev viktige bøker om evolusjon helt til han var 104. Rachel Kendal ved University of Cambridge sjekket nærmere. Hun studerte innovasjon blant aper, og fant at erfaring (og følgelig alder) var den viktigste bestemmende faktor for kreativitet.
Kanskje noe å tenke på for de som trenger en ny ingeniør på laget? Yngre folk er usikre, vet for lite – og baserer seg for mye på læreboka. De eldre kan og tør.
Så hvordan lykkes? Den beste strategien må være å høre på både Ole Ivars og Arne Nordheim – og deretter bli så gammel som mulig.
