Andreas Ohm hadde koffeinører. Ørene hans hadde fått en mørkerød glød, en valør som langsomt var i ferd med å spre seg til ansiktet hans.
– Du tjener mer enn meg. Jeg trodde jeg hadde god lønn, men det stemmer ikke. Hva er det med meg som gjør at jeg tjener 40.000 kroner mindre enn deg hvert år, hveste han ved kaffemaskinen.
- Ledelsens vurdering av din kompetanse og innsats kjenner ikke jeg, sa jeg forsiktig.
Jeg kjente tegnene nå: Når han lepjet i seg for mye sterkkaffe, var det mye frustrasjon mellom de rødmende øreflippene.
– Det er skattelistene. Et par tastetrykk er jo alt som skal til. Da vet jeg at du og de fleste andre i denne bedriften tjener bedre enn meg. Jeg liker det ikke, men det er for så vidt greit å få vite det. Sånn sett er skattelistene gode å ha, sa han.
- Ja, de avslører ledelsens lønnspolitikk, sa jeg.
Andreas hoppet. Ørene glødet.
- Jeg liker det ikke, sa han.
– Listene forteller oss blant annet at Knut i HR-avdelingen har nesten 600 000 i årslønn, sa jeg.
Det var da det skjedde. Hele mannen bremset brutalt. Langsomt spredte burgunderfargen seg fra øreflippene hans og innover mot nesen.
– Hva? Knut? Den jyplingen? Han er jo så vidt tørr bak ørene. Og han har jo akkurat begynt her, sa han.
- Han er 32 år, sa jeg.
Andreas Ohm hikket lydløst nå. Kaffemaskinen durte fylkeskommunalt.
– Pokkers skattelister. Et svik mot lojale medarbeidere er dette. Et skattesvik, sa han.
