MILJØ: I en kronikk i Teknisk Ukeblad nr. 2707 tar Hans Goksøyr opp et viktig tema i forbindelse med bruk av skogsvirke som energibærer og effekten av dette på CO 2-regnskapet. Goksøyrs hovedpoeng er at skogen i dag gjør best nytte som CO 2-deponi, istedenfor at den erstatter fossilt brensel i form av bioenergi. Goksøyrs synspunkter er interessante, men blir feil når man legger et langsiktig perspektiv til grunn.
Skogbrukets langsiktige prognoser baserer seg på det som kalles middeltilvekstens kulminasjon. Dette kulminasjonspunktet inntreffer da den løpende (årlige) produksjonen av trevirke i en bestand faller under den gjennomsnittlige produksjonen av trevirke (total produksjon delt på skogens alder). Dette punktet ligger på fra ca. 70 til 130 år. Når skog fortsetter å vokse utover dette tidspunktet, vil den langsiktige produksjonen fra arealet avta. Det er all grunn til å anta at netto karbonbinding i trærne følger det samme mønster. For å binde mest mulig karbon i skog over lang tid, bør skogen derfor hogges ved dette tidspunktet. Dette til tross for at de enkelte bestander fremdeles kunne fortsette å binde karbon i lang tid, slik Goksøyr påpeker. Hvis man velger å se «kortsiktig» på det (30-40 år), vil arealet fremdeles binde karbon, men om man velger å se langsiktig på det (100 år), vil arealet totalt sett binde mest karbon om skogen hogges ved kulminasjonstidspunktet. Derfor blir Goksøyrs konklusjon feil.
Det må allikevel tilføyes at det som Goksøyr påpeker omkring jordsmonnet i skogen og nedbrytning av virke, er viktig. Det er fem ganger mer karbon i jordsmonnet i forhold til det som er bundet i trærne i norsk skog. Selv om noen eller alle trærne dør, vil deler av denne biomassen etter hvert inngå i jordsmonnet og forbli lagret over lang tid. Vi vil også stå i fare for å frigjøre karbon når vi hogger skog. Begge disse forholdene skulle tale for at man sparte så mye som mulig av skogen og utsatte hogsttidspunktet, slik som Goksøyr taler for. Her mangler imidlertid forskningen empiri over hva som er et optimalt tidspunkt. Prinsippene er velkjente, men kvantifiseringen og tidsperspektivene i forbindelse med karbonfrigjøring etter hogst er ikke godt nok dokumentert.
Det er biologisk mulig å utsette hogst av gammel skog i mange tiår, men underveis taper man CO 2-binding på grunn av aldring, stadig større andel av råte og økt fare for vindfellinger og billeangrep. Dette er alle argumenter som taler for en normal omløpstid for å optimalisere CO 2-bindingen. En deponeringsløsning i eldre skog som Goksøyr foreslår, vil på lang sikt kunne redusere skogens potensial for CO 2-binding.
Seniorforsker Petter Nilsen
Norsk institutt for skog og landskap, Ås
