Møtet i OPEC den 22. og 23. juni 2018 viste en formell enighet mellom de viktigste eksportørene om at oljeprisen ikke bør være for høy eller for lav. Dette var også inntrykket fra OPEC-seminaret de foregående dagene, som viste en uventet enighet.
En tilsynelatende innholdsløs konklusjon dekker imidlertid over viktige konkrete forhold av politisk betydning. Tre viktige hensyn teller, og de passer ikke nødvendigvis sammen
Det første hensynet gjelder konkurranseevnen for konvensjonell olje. Skiferolje og fornybar energi skjerper konkurransen i energimarkedene, også i transportsektoren. Utfordringen for OPEC-landene og deres støttespillere, først og fremst Russland, er å bevare et marked for olje, med en etterspørsel på et tilstrekkelig høyt nivå for å sikre inntekter på lengre sikt. Dette tilsier prismoderasjon.
I dagens
situasjon heter nøkkelpersonene Donald Trump, Vladimir Putin, Mohammed bin-Salman og Xi Jinping.
Det andre hensynet gjelder oljeinntektene. De må være tilstrekkelige til å finansiere eksportørlandenes budsjetter, i hvert fall nesten for å unngå sterk forgjeldelse. Utfordringen er i denne forbindelse er å gjøre økonomien mer robust ved eventuelt å kutte i budsjettene og øke andre inntekter. I mellomtiden tilsier en budsjettskvis en interesse av høye oljepriser.
Det tredje hensynet gjelder USA, nærmere bestemt Donald Trump. President Trump har av hensyn til USAs oljeindustri en interesse av høye oljepriser, og på vegne av amerikanske forbrukere en interesse av moderate oljepriser. Selv om USA ikke samarbeider med OPEC, i motsetning til Russland, er landet en vesentlig aktør, som verdens største forbruker og en av de største produsentene. Den politiske ustadigheten personifisert i president Trump, gjør USA til den største risikofaktoren i oljemarkedet.
- Rekordmange prosjekter: Leteaktiviteten på norsk sokkel øker
Oljepris på 60 dollar fatet
En konkretisering av disse tre hensynene må ta utgangspunkt i forskjellene mellom OPEC-landene og støttespillerne. Med flere støttespillere blir balanseringen vanskeligere. Noen oljeeksportører har mer olje enn andre, absolutt og i forhold til befolkningens størrelse. Noen er mer avhengige av oljeinntekter enn andre. Noen har mer robuste politiske systemer enn andre. Handelspolitiske og utenrikspolitiske interesser er også forskjellige.
En oljepris på seksti dollar fatet kan kanskje betegnes som hverken for lav eller for høy med sikte på langsiktig konkurranseevne. Dette synet forfektes av blant andre Russland og Iran. Derimot synes Saudi-Arabia å ønske en høyere oljepris.
Dette innebærer en historisk omsnuing. Tradisjonelt har Iran, med en stor befolkning, vært en prishauk, mens Saudi-Arabia har stått for prismoderasjon. Russland, har med et lite budsjettunderskudd og overskudd på betalingsbalansen ressurser til å ta et langsiktig og forsiktig syn på oljeprisen. Saudi-Arabia har et større budsjettunderskudd. Høye oljepriser ville kunne gi større inntekter ved den foreslåtte delprivatiseringen av statsoljeselskapet Saudi Aramco. Iverksettelsen av planen er imidlertid uviss og betalingsbalansen viser igjen et overskudd.
Med sedvanlig inkonsistens er president Trump på banen. Samtidig som han vil stanse Irans eksport av olje, beskylder han OPEC for å drive oljeprisen i været. Kampen mot Iran kan være til gavn for amerikansk oljeindustri; ved å peke ut OPEC kan han fraskrive seg ansvaret for høye oljepriser overfor amerikanske forbrukere.
Sanksjonene mot Iran skal tre i kraft for fullt tidlig i november, noen dager før valget til Kongressen. For Trump er risikoen at høye oljepriser vil svekke oppslutningen blant velgerne. Derfor har han oppfordret Saudi-Arabia til å øke oljeeksporten for å oppveie et ønsket bortfall av iransk olje fra markedet, og for å stabilisere oljeprisen. I dette perspektivet har Donald Trumps USA interesser på linje med Russland og Saudi-Arabia; oljeprisen må hverken være for høy eller for lav.
President Trump blir i europeisk, også norsk presse ofte fremstilt som temperamentsfull, flyktig og til dels som irrasjonell. Uberegneligheten kan imidlertid være taktisk; ved å forvirre motspillerne kan den skjule en gjennomtenkt strategi for å bevare og helst styrke USAs maktposisjon i en verden i forandring. Tilpasningen berører markedene for olje og naturgass, der USA på få år går fra å være en stor importør til å bli en eksportør.
Oligopol blant oljeeksportørene
Utviklingen understreker at oljemarkedet ikke er et frikonkurransemarked der de enkelte aktørene ikke kan påvirke prisdannelsen, som noen økonomiske modeller forutsetter, men er underlagt sterke politiske føringer. Et lite antall aktører med stor markedsmakt kan påvirke oljeprisen, hver for seg eller sammen. Målet er vanligvis ikke kortsiktig profittmaksimering, men langsiktig posisjonering ved siden av å dekke løpende inntektsbehov. Beslutningstakerne må ta hensyn til nasjonale føringer så vel som internasjonal økonomi og politikk. Prisdannelsen på olje foregår i verdensmarkedet. Om lag to tredjedeler av oljen omsettes i internasjonal handel.
På selgersiden råder et oligopol, få selgere; her kan nevnes Russland, Saudi-Arabia og USA i tillegg til Irak og Iran. De største kjøperne er Europa, Kina og USA. Mens importen avtar i Europa og USA, er Kina i en nøkkelposisjon med økende import. I samtlige viktige land kan de politiske lederne påvirke volumet ved direkte reguleringer som ved skatter og avgifter. I dagens situasjon heter nøkkelpersonene Donald Trump, Vladimir Putin, Mohammed bin-Salman og Xi Jinping.
Disse viktige beslutningstakerne utviser vilje og evne til å påvirke oljemarkedet. Donald Trumps beslutning om å hindre Irans oljeeksport er et signal om høyere priser, men mottiltaket — å be Saudi-Arabia om å øke eksporten — tok sikte på å dempe prisoppgangen. President Trump må i hvert fall frem til mellomvalget i november ta hensyn til velgerne, som kjøper bensin.
Han må også blidgjøre sine bidragsytere, ikke minst pengesterke personer med proisraelske sympatier, som kasinomogulen Sheldon Adelson. De presser på for en konfrontasjon med Iran. Etter mellomvalget kan dette hensynet kanskje veie enda tyngre. Høyere oljepriser vil eventuelt begunstige USAs oljeindustri og styrke selvforsyningen.
Styrket stilling
President Vladimir Putin inngikk høsten 2016 en avtale med OPEC for å stabilisere oljeprisen, trolig mot rådet fra statsoljeselskapet Rosneft og dets leder Igor Sechin.
Tiltaket var vellykket. Sammen med Russland og flere andre støttespillere kunne OPEC redusere eksporten og oljeprisen steg raskt fra $45/fat i november 2016 til $77/fat vinteren 2018. Avtalen ble deretter lagt til side fordi Russland og flere andre eksportører ikke ønsket høyere oljepriser. Om nødvendig vil avtalen kunne reaktiveres.
President Putin fikk en politisk gevinst ved å styrke Russlands stilling i Midtøsten, som en viktig samarbeidspartner for regionens store oljeeksportører.
Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin-Salman står personlig bak omfattende planer om en omstrukturering av landets økonomi, finansiert ved en delvis privatisering av statsoljeselskapet Saudi Aramco. I den forbindelse la han om landets oljestrategi. For å få høyest mulig pris for aksjesalget gikk Saudi-Arabia inn for høye oljepriser; landet har ennå ikke besvart Trumps ønske om volumøkning.
Privatiseringen viser seg vanskeligere enn opprinnelig antatt; kanskje er den forskjøvet på ubestemt tid. Dette styrker utsiktene for at Saudi-Arabia vil vende tilbake til sin tradisjonelle strategi for moderate priser og eventuelt øke volumet for å balansere markedet. Saudi Aramco vil investere i utvidet kapasitet.
Kina er utvilsomt interessert i å kjøpe en andel av Saudi-Aramco. For å sikre langsiktig tilgang på olje kan Kina kanskje by en høy pris i en transaksjon utenfor markedet.
Kinas ønskemål gjelder også prising av olje i kinesisk valuta, yuan. Etter oppstarten våren 2018 viser den nye oljebørsen i Shanghai en økende omsetning. Handelen foregår i yuan. Utenlandske selgere av olje har høve til å veksle om yuan til gull på børsene i Shanghai og Hong Kong, for å føre gullet hjem. Russlands sentralbank har et særskilt kontor i Beijing for sine transaksjoner i olje og gull. For å redusere valutarisikoen ønsker Kina å betale oljeimporten i yuan. Kinas viktigste oljeleverandører er Angola, Iran, Russland, Saudi-Arabia og Venezuela. Angola, Russland og Venezuela fakturerer allerede olje i yuan. Iran fakturerer i euro, og vil trolig fakturere i yuan til Kina. Saudi-Arabia fakturerer i dollar.
Kina har erklært at landet vil fortsette å handle med Iran, inkludert å kjøpe olje, uten hensyn til USAs trusler om sekundære sanksjoner og forbud mot transaksjoner i dollar. Det er et åpent spørsmål om USA eventuelt vil pålegge sanksjoner mot Kina, og hva virkningen ville kunne bli på landets handel med Saudi-Arabia.
President Trumps sanksjoner er et tveegget sverd. Forbudet mot bruk av dollar, som nå rammer to store oljeeksportører, Iran og Venezuela, er egnet til å svekke dollarens stilling som internasjonalt betalingsmiddel og reservevaluta. Oljeeksportøren Angola bruker allerede yuan som parallell valuta. Oljehandelen mellom India og Iran vil kunne gjøres opp i rupier eller i euro. Sri Lanka vurderer et opplegg for byttehandel av te mot olje. Andre land søker etter utveier for å unngå Trumps sanksjoner.
Dollarbruken innskrenkes
Summen av tiltakene innebærer at bruken av dollar innskrenkes, ikke bare i oljehandelen, men i internasjonal økonomi. Prising av olje i dollar har vært et grunnlag for dollarens internasjonale betydning og styrke; kjøpere av olje har måttet skaffe seg dollar, slik at etterspørselen etter olje har ført til en etterspørsel etter dollar.
Trumps sanksjoner svekker denne sammenhengen. For USA er risikoen stor. Dollarens ledende internasjonale stilling tillater USA å betale hvem som helst, for hva som helst, hvor som helst i sin egen valuta, og ved seddelpressen å finansiere militær tilstedeværelse over hele verden.
Det første alvorlige angrepet på dollarens hegemoni kom fra Frankrikes president Charles de Gaulle i 1967-1968. Femti år senere gir president Trump incentiver til å gjenoppta kampen. I mellomtiden har prising av olje i dollar sikret en verdensomspennende betydning.
I dag er det intet alternativ til dollaren. Da euro var på tegnebrettet på slutten av 1990-tallet ønsket Frankrike at den skulle bli en sterk internasjonal valuta, en konkurrent til dollar. Men Tyskland ønsket i stedet å fremme sin egen eksportindustri med en svakere euro. En sterkere euro ville ha svekket USAs økonomiske makt. Norske planer i 2005-2006 om en oljebørs i euro ble forpurret. Begge deler kunne ha vært til nytte i dagens situasjon.
- For første gang: Lundin fant olje i granitt
Risikerer fragmentert oljehandel
Utfallet kan bli en fragmentering av oljehandelen, med flere handelsplasser i forskjellige valutaer. Økende utvinning i USA vil styrke New York som handelsplass; bruken av dollar på stedet vil neppe svekkes.
Økende import til Kina vil styrke Shanghai som handelsplass, og bruken av yuan som oppgjørsvaluta. Beliggenheten er en strategisk fordel. Børsen i Shanghai åpner tidligere på dagen enn børsene i London og særlig New York, slik at prissignalene fra førstnevnte kan få betydning for de to sistnevnte.
I dette bildet kan oljehandelen i London få svekket betydning. I dag er Brent-
Norges formue
er andres gjeld,
i en verden der
den samlede gjeldsbyrden
er tre ganger bruttonasjonal-produktet.
olje notert i London den viktigste prisreferansen. Én utvei kunne være å handle olje i euro i London for å unngå USAs sanksjoner, men politisk synes dette lite realistisk. I stedet vil Trumps sanksjoner kunne føre til bilaterale avtaler med ulike referanser i forskjellige valutaer, et mindre oversiktlig marked. På lengre sikt vil Shanghai kunne vinne betydning som referanse.
I mellomtiden styrker USA ved egenrådige sanksjoner grunnlaget for konflikt, ikke bare med rivaler som Kina og Russland, men også med allierte som Frankrike og Tyskland. Lovforslag i USAs senat tar sikte på å ramme både nye investeringer og vedlikehold, for å tvinge frem en nedgang i volumet i russisk utvinning og eksport av olje og gass. Her er det sammenfall mellom USAs politiske interesser (å svekke Russland) og kommersielle interesser (å svekke konkurransen fra russisk olje og gass i det europeiske markedet).
Dette er ikke i Europas interesse, ettersom området importerer store volum russisk gass, olje og oljeprodukter. I europeisk næringsliv er det økende bitterhet overfor USAs sanksjoner som tvinger viktige foretak til å gi avkall på store kontrakter, og et økende press på politikere for å stå imot. Tysklands utenriksminister Heiko Maas har tatt til orde for et internasjonalt betalingssystem utenfor rekkevidde av amerikanske sanksjoner, for å sikre handelen med blant andre Iran og Russland.
Underforstått er dette også et ønske om å unngå bruk av dollar. USA gir sine europeiske allierte incentiver til å finne nye løsninger på USAs bekostning, eventuelt til å svekke dollarens betydning.
- Ny forskning: Dette hemmer naturens egen opprydning etter oljesøl
Usikre utsikter for oljeprisen
Av hensyn til konkurranseevnen og handelsbalansen synes president Trump å ønske en svakere dollar mot euro og yuan. Derfor ønsker han også lave renter. Umiddelbart går utviklingen i motsatt lei. USAs sentralbank, Federal Reserve, er i ferd med å heve styringsrenten på bakgrunn av etterspørselsvekst og inflasjonsrisiko. Resultatet er en styrket dollar og en svekket konkurranseevne for amerikansk industri.
En videre virkning er en skjerpet rentebelastning på forgjeldete husholdninger, foretak og land. Risikoen er et tilbakeslag i internasjonal økonomi og en svekket etterspørsel etter olje. I verste fall kan en sterkt forgjeldet verden oppleve en ny finanskrise. I så fall kan det kanskje være duket for større forandringer i verdens pengesystem.
På denne bakgrunn kan utsiktene for oljeprisen være mer usikre enn tidligere antatt i lys av Trumps sanksjoner. Én mulighet er et prishopp på olje når Trumps sanksjoner trer i kraft i november, etterfulgt av et økonomisk tilbakeslag og senere et fall i oljeprisen. I likhet med 2008-2009, men trolig mer langvarig. En annen mulighet er at nedgangen setter inn før november, og drar oljeprisen nedover.
I oljemarkedet er Norge utsatt for en dobbelt risiko ved muligheten for en lavere oljepris sammen med en lavere dollarkurs. En ytterligere risiko er at Norges formue er andres gjeld, i en verden der den samlede gjeldsbyrden er tre ganger bruttonasjonalproduktet. En omfattende sanering av gjeld kan være påkrevet for å bringe verdensøkonomien i balanse, på bekostning av kreditorene, blant andre Norge.
En alvorlig økonomisk konflikt mellom USA og viktige europeiske allierte svekker grunnlaget for NATO, og burde anspore til handelspolitisk, utenrikspolitisk og sikkerhetspolitisk nytenkning også i Norge.
