– Det er spennende å komme med nye løsninger som har potensial for å spare kostnader, sier Kjell Karlsrud, teknisk direktør ved Norges Geotekniske Institutt (NGI).
Han var sikker på at løsningen ville fungere.
– Jeg følte meg veldig trygg. Selv da debatten i media startet.
Debatt i forkant
Flere bygningseksperter mente at konseptet hadde stor sannsynlighet for å mislykkes.
I et innlegg i Byggeindustrien omtalte sivilingeniør Albert Ølnes prosjektet som et geoteknisk hasardspill i Bjørvika.
– Det er gledelig at byggherren Statsbygg trodde på oss og løsningen, sier Karlsrud.
Ugunstige bunnforhold
Under den nye operaen er det et tykt lag med leire, og det er hele 40- 50 meter ned til fjell. Selv mener Statsbygg at byggingen av dypkjelleren var den mest kompliserte og utfordrende delen av hele operahuset.
– Dypkjelleren er plassert på det mest ugunstige stedet på hele operatomten, sier sivilingeniør og prosjektleder Astri Eggen ved NGI.
Naturen som tetningsmiddel
Kjelleren er sirkelformet med en diameter på 40 meter, og vil innholde operaens underscene med sceneteknisk utstyr. Først ble fire store pilarer (2,5 m i diameter) ført til fjell gjennom leire og løsmasse.
– Det er de største pilarene som er satt ned noen gang i Norge, sier Eggen.
Selve kjellerbunnen er konstruert som en to meter tykk konisk formet bunnpropp, støpt i betong. Bunnproppen ligger 16 meter under havoverflaten. Under den er det leire.
– Naturen fungerer her selv som et tetningsmiddel, forklarer Karlsrud.
Unik betongleveranse
Den største delen av utgravingen og støpingen av kjelleren foregikk under vann med hjelp fra anleggsdykkere. Støpingen av proppen ble utført over tre dager. Omlag 2000 m3 betong gikk med. Oslo var rensket for betong.
– Det var en unik stor betongleveranse, sier Karlsrud, som likevel ikke er så sikker på om dypkjelleren er ingeniørbragd.
– Trollplattformen er den største ingeniørbragden som har blitt gjort i Norge.
– Dypkjelleren er ikke en bragd, men et stykke arbeid, føyer Eggen til.
