Dette er en utfyllende tekst til artikkelen: . Det anbefales å lese hovedartikkelen.
1Innledning
Mot slutten av 1970-tallet fikk vi en internasjonal diskusjon omkring spørsmålet om hvilken rettsbeskyttelse som var best egnet for datamaskinprogrammer. Det ble diskutert om beskyttelsesbehovet for denne gruppen av frembringelser var best ivaretatt gjennom patentsystemet eller om programmene burde være opphavsrettslig vernet.
Denne diskusjonen falt på mange måter ut i favør av opphavsretten, som i dag må anses som den sentrale form for rettsbeskyttelse for datamaskinprogrammer. Opphavsretten gir opphavsmannen enerett til å utnytte datamaskinprogrammet på de vilkår- og med de begrensninger som lovgivningen til enhver tid oppstiller.
Dette utgangspunktet innebærer derimot ikke at patentering er uten interesse for programvareproduktene; snarere tvert imot. Det har fra flere hold vært hevdet at vi har et til dels betydelig underforbruk av de mulighetene som patentsystemet gir for beskyttelse av datamaskinprogrammer. Spørsmålet om - og i hvilken utstrekning - man kan oppnå patentbeskyttelse for datamaskinprogrammer har vært omfattet av betydelig interesse både i Norge og i utlandet
Det er derfor ikke nødvendigvis et spørsmål om enten - eller, men snarere et spørsmål om både - og. Patentering av programvare er nærmere omtalt i hovedartikkelen og vil også bli berørt noe nærmere nedenfor.
Formålet med denne utdypende artikkelen er å gi en oversikt over enkelte sentrale opphavsrettslige regler som har særlig betydning for datamaskinprogrammene. Vi kommer særlig inn på spørsmålet om hvilke deler av datamaskinprogrammet som vil kunne oppnå vern som åndsverk, og vil samtidig knytte noen kommentarer til spørsmålet om vern for programalgoritmer og brukergrensesnitt.
2Opphavsrett og datamaskinprogrammer
2.1Noen utgangspunkter
Datamaskinprogrammene er tildelt sin plass i opphavsretten som en undergruppe av de litterære verkene. Dette har historisk sett sammenheng med at datamaskinprogrammene skrives i egne programmeringsspråk og dermed nedfelles i en kildekode. Kildekoden konverteres (kompileres) så til maskinlesbare instrukser som gjør datamaskinen i stand til å utføre de funksjoner som er forutsatt av den eller de som har utformet datamaskinprogrammet.
Kildekoden, uttrykt i det aktuelle programmeringsspråket, har i noen grad fellestrekk med alminnelige litterære tekster. Det er denne parallellen har gitt datamaskinprogrammet sin opphavsrettslige klassifikasjon som en form for litterære verk. Datamaskinprogrammene er følgelig underlagt de alminnelige reglene for litterære verk dersom ikke annet er bestemt.
Hovedproblemet med en slik felles regulering av datamaskinprogrammer og øvrige litterære tekster ligger i at det tross alt dreier seg om vesensforskjellige frembringelser.
Litteraturens formål er jo å henvende seg direkte til en leser for å gi en opplevelse i samspill med brukeren. Datamaskinprogrammets kildekode er ikke ment å leses, men representerer kun en serie instrukser til en datamaskin om å utføre bestemte oppgaver.
En annen og betydningsfull forskjell ligger i den språklige variasjonsbredden som står til rådighet for hhv dikteren og programmereren. Den som forfatter en litterær tekst har bortimot uinnskrenket språklig frihet. Programmereren har på sin side et langt mer formalisert og begrenset repertoar til sin rådighet, og hans litterære ambisjoner vil måtte stå tilbake for de nokså stringente normer som gjelder for det programmeringsspråket som han til enhver tid benytter seg av.
2.2Opphavsrettens gjenstand - hva er vernet?
Begrepet "datamaskinprogram" har ikke noe klart og entydig meningsinnhold etter en rent språklig forståelse. Selv om åndsverkloven bruker begrepet, er det ikke nærmere definert i selve lovteksten. I forarbeidene til åndsverksloven valgte man derimot å ta utgangspunkt i en teknisk beskrivelse, hvor datamaskinprogrammer blant annet blir beskrevet slik:
"Et datamaskinprogram gjør det mulig å styre en datamaskin slik at den utfører bestemte oppgaver"
Denne beskrivelsen indikerer at man med "datamaskinprogram" først og fremst har siktet til de konkrete instruksjonene som er nedfelt i programkoden - og som nettopp skal få datamaskinen til å utføre de funksjonene som er forutsatt. Denne forståelsen av begrepet er for øvrig i samsvar med hva som er nedfelt i flere internasjonale konvensjoner på opphavsrettens område som Norge har sluttet seg til.
Det blir altså programkoden - og da i betydningen kildekoden - som i utgangspunktet får opphavsrettslig vern.
Det er viktig å understreke at vi altså snakker om systemets " input" som gjenstand for rettslig beskyttelse. Det opphavsrettslige vernet for datamaskinprogrammet omfatter som utgangspunkt ikke systemets " output", dvs den effekt eller funksjonalitet som datamaskinprogrammet genererer i datamaskinen. Opphavsretten er derfor ikke til hinder for at andre kan utvikle datamaskinprogrammer med tilsvarende funksjonalitet, dersom dette skjer uten plagiering av hele eller deler av den opprinnelige kildekoden.
Spørsmålet om et datamaskinprogram utgjør et plagiat av et annet vil derfor ideelt sett kunne løses ut ifra en ren sammenstilling av kildekoden til de to programmene. Det er imidlertid langt ifra alltid at man har tilgang til begge programmene i kildekodeversjon, og situasjonen er ofte at man må forholde seg til en sammenligning av objektkode og øvrige omstendigheter, så som en vurdering av de aktuelle programmenes utforming, skjermbilder m.v.
2.3Nærmere om vern for ikke-kodede elementer
2.3.1Utgangspunktet for vurderingen
Som det fremgår ovenfor, er opphavsrett til datamaskinprogrammer først og fremst knyttet til systemets "input", som i denne sammenheng er definert som en serie av kodede instrukser til datamaskinen om å utføre bestemte oppgaver.
Det har også vært reist spørsmål om datamaskinprogrammets underliggende idé, eller de prinsipper som ligger til grunn for programmets utforming, er omfattet av opphavsretten. Dette er ofte fremstilt som et spørsmål om vern for de algoritmer som ligger til grunn for datamaskinprogrammet.
I tilllegg blir det også ofte diskutert om systemets "output" i seg selv kan være opphavsrettslig beskyttet. Denne problemstillingen oppstår ofte i tilknytning til datamaskinprogrammet slik det fremstår for brukeren, og man møter da spørsmålet om programmets brukergrenseflate har selvstendig rettslig beskyttelse.
Begge disse grensespørsmålene vil bli noe nærmere behandlet nedenfor.
2.3.2Vern for programstrukturer - algoritmer
Opphavsretten gir som nevnt vern for datamaskinprogrammet slik det konkret er utformet, og gir i utgangspunktet ikke vern for de ideer, prinsipper eller metoder som har ligget til grunn for programmets utforming. Dette danner utgangspunktet for vurderingen av om programalgoritmer kan få selvstendig opphavsrettslig vern.
Begrepet "algoritme" har ikke noen klar og entydig rettslig avgrensning. Etter vår oppfatning vil det først og fremst være naturlig å definere en algoritme som en trinnvis beskrivelse de enkelte skritt eller sekvenser som inngår i prosessen frem i mot et nærmere angitt mål. Algoritmen er altså et abstrahert uttrykk for strukturen i programmet - og dermed noe annet enn selve programkoden som sådan. På mange måter kan man altså si at algoritmen uttrykker datamaskinprogrammets grunnleggende idé eller prinsipp.
Den nokså klare hovedregelen må være at man ikke får opphavsrettslig beskyttelse for programstrukturen, jf hva som er sagt foran om opphavsrettens utstrekning.
Det vil imidlertid være for kategorisk å stille seg fullstendig avvisende til at slike programstrukturer eller algoritmer kan ha opphavsrettslig vern. Et eksempel på vern for slike strukturer finner vi blant annet i de reglene som i dag gjelder for s.k "samleverk" og databaser etter øvrige bestemmelser i åndsverkloven. Den som lager en sammenstilling av kjente elementer - være seg bestående av flere selvstendige åndsverk eller en ren sammenstiling av faktiske opplysninger -kan få vern for selve sammenstillingen etter nærmere angitte regler.
Denne betraktningsmåten kan så overføres på den som utvikler et datamaskinprogram ved å sette sammen ulike "prefabrikkerte" programmoduler, som han ikke nødvendigvis selv er opphavsmann til. Vedkommende kan like fullt få opphavsrett til selve sammenstillingen - dvs til strukturen i programmet - selv om han ikke nødvendigvis har opphavsrett til de enkelte elementene som inngår.
Etter vår oppfatning vil det være lite naturlig om man ikke også kunne få vern for sammenstillingen elementer man selv har frembrakt. Man vil på denne måte oppnå en - om enn indirekte - beskyttelse for programstrukturen som kan strekke seg ut over vernet for de kodede elementene.
Det er imidlertid grunn til å understreke at opphavsrettslig vern om strukturer og algoritmer nok må anses som nokså snevre unntak fra hovedregelen som er gjennomgått ovenfor. Dersom man tar sikte på å oppnå et sikrere vern for de underliggende algoritmene, vil man måtte vurdere å søke patent for disse som del av datamaskinprogrammet. Programmet må tilfelle tilfredsstille de alminnelige vilkårene for patentbeskyttelse, jf hva som fremgår av gjennomgangen som er inntatt i hovedartikkelen.
2.3.3Særlig om vern for brukergrensesnitt
Som nevnt ovenfor, vil den funksjonalitet som datamaskinprogrammet frembyr være en del av systemets "output" og faller derfor - som hovedregel - utenfor det som er vernet etter reglene om opphavsrett til datamaskinprogrammer. Dette gjelder også for programmets brukergrensesnitt som sådan.
Med "brukergrensesnitt" siktes her til den del av datamaskinprogrammets "output" som fremtrer overfor brukeren, hvilket for alle praktiske formål kan defineres som datamaskinprogrammets skjermbilde. Funksjonelt kan man si at brukergrensesnittet inneholder den informasjon som brukeren trenger for å nyttiggjøre seg datamaskinprogrammet.
Brukerne av datamaskinprogrammer vil naturligvis være opptatt av programmets funksjonalitet, og særlig hvordan denne funksjonaliteten fremtrer for dem. Den kommersielle verdien av et godt og funksjonelt brukergrensesnitt kan dermed være betydelig. I den utstrekning en og samme grensesnitt kan oppnås ved bruk av ulik kode, ser man derfor nokså raskt at opphavsretten gir et nokså begrenset vern for opphavsmannens innsats i forbindelse med utviklingen av grensesnittet.
Brukergrensesnittet vil prinsipielt være uavhengig av den underliggende (kilde)koden til et datamaskinprogram. Brukergrensesnittet kan tenkes gitt en identisk utforming med bruk av ulike programmeringstekniske tilnærminger og -metoder. Man kan på denne måten styre klar av opphavsmannens rett til kildekoden men samtidig produsere et grensesnitt som fremstår som identisk for brukeren.
Spørsmålet om et særskilt vern for grensesnittet må vurderes ut i fra de alminnelige opphavsrettslige reglene som gjelder. En må her analysere de ulike elementene i brukergrensesnittet - bilder, grafikk, lyd og tekst - og avklare hvorvidt disse enkelte elementene har selvstendig opphavsrettslig beskyttelse. Dersom dette besvares bekreftende, vil en så måtte vurdere om den påståtte krenkeren har gjort seg skyldig i brudd på opphavsmannens rettigheter ved å nyttiggjøre seg ett eller flere av disse elementene i utformingen av sitt grensesnitt.
I de senere år har det også av enkelte vært hevdet at man kan oppnå opphavsrettslig beskyttelse for selve opplevelsen av å arbeide i et bestemt grensesnitt, uten at dette er knyttet direkte opp i mot konkrete elementer i grensesnittets utforming. Det siktes da ofte til et vern for selve metoden det er lagt opp til for brukerens interaksjon med datamaskinprogrammet.
Dette omtales ofte som vern for et datamaskinprograms "look and feel" .
Det finnes blant annet eksempler fra USA på at slike unike " brukeropplevelser" kan få opphavsrettslig beskyttelse, men noen tilsvarende eksempler på dette har vi ikke funnet i Europa.
Etter vår vurdering vil det vanskelig kunne hevdes at denne typen " opplevelser" - løsrevet fra de konkrete elementene i grensesnittet - kan ha vern etter åndsverkslovens bestemmelser. Opphavsretten tar som nevnt sikte på å beskytte de konkrete uttrykkene for den skapende innsats, og ikke de prinsipper og ideer som ligger til grunn for programmet. Et datamaskinprograms "look and feel" faller dermed - som klar hovedregel - utenfor opphavsrettens emneverden.
Vi vil til slutt få minne om det dermed ikke er utelukket at programmets grenseflater, herunder også datamaskinprogrammets "look and feel" , kan være vernet på annen måte enn som åndsverk. Illojal plagiering av hele eller deler av datamaskinprogrammer kan for eksempel påtales som brudd på markedsføringslovens krav til god forretningsskikk næringsdrivende imellom, selv om det ikke kan påvises brudd på opphavsretten. I tillegg vil man i noen utstrekning kunne få vern for grenseflater - skjermbilder - etter de foreslåtte reglene om design, som vil avløse de gjeldende reglene om mønsterbeskyttelse.
