Den hardføre løvetannen opphav til betegnelsen løvetannbarn, som vokser opp til å bli skapelig gode mennesker tross et skrint utkomme.
I Arizona i USA vokser «desert globemallow», en ekstremt hardfør plante som tåler mer tørke og hete enn de fleste, med en vakker, dyporansje blomst.
Det synes som om en variant av arten har blåst hele veien fra den glohete og tørre Arizona-ørkenen, og slått rot i det kalde snøhølet Kongsberg. Et «globemallowbarn» i Gamlegrendåsen, som trives like godt i snøskavlene om vinteren som på varme og støvete gokartbaner om sommeren.
Trives i snø og industri
Christina Marie Johansen (40) ler litt av denne sammenlikningen, men bekrefter at hun trives i et av de viktigste industriklyngene i Norge.
Hun har nettopp gått fra stillingen som teknologidirektør, til å bli globalt produktansvarlig for controls produkter i FMC Technologies.
– Jeg elsker automatiseringsfaget, men nå er det ledelse som opptar meg mest, sier hun.
Samtidig sitter hun i programstyret til Forskningsrådets program Demo 2000, der hun var styreleder inntil nylig. Hun er nestleder i OG21, og er en ettertraktet innleder og foreleser på fagseminarer og større industrikonferanser.
– Demo 2000 er viktig for norsk næringsliv og operatørene på norsk sokkel. Det gjør det mulig å utvikle norsk olje- og gassindustri til fortsatt å være best i verden på sikkerhet, effektivitet og miljø. Programmet bidrar til å gjøre norsk industri mer konkurransedyktig. Nå har vi sjansen til å fornye hvordan vi jobber, hvordan systemene er designet og rett og slett å modernisere industrien.
Oppstart i vanskelig periode
Vi treffer Christina en sommerdag i FMC Technologies’ hovedkontor, midt i en vanskelig periode for de ansatte. 441 av konsernets 1900 ansatte på Kongsberg må finne seg noe annet å gjøre, og stemningen i gangene er trykket.
– Det er en vanskelig tid for oss alle. Jeg har veldig stor sympati for de som nå blir overtallige, sier hun.
Nå er hun i ferd med å sette sammen den nye avdelingen med et par hundre ansatte i som hun nettopp har fått ansvaret for.
– Jeg har jobbet mye med teknologi de siste årene, nå skal jeg se på hva vi kan automatisere for å få ned kostnadene.
Hun forteller om mange gammelmodige rutiner både hos FMC og hos kundene, der de skriver dokumenter på papir, sender dem til kundene, som vurderer og returnerer med post.
– Det er slik olje- og gassindustrien har etablert arbeidsformene siden åttitallet. Nye, unge medarbeidere vil aldri akseptere dette.
– Vi ser økende interesse fra operatørene for nye løsninger. I stedet for å komme med en bunke dokumenter og forteller oss hvordan de vil ha systemene, spør de nå «OK, hvordan vil dere løse dette»? Jeg ser dette som en mulighet til å modernisere bransjen, ikke minst på måten vi kjører tester og utfører montasje.
Ville lede
Vi foretar et sceneskifte i tid og rom til Tucson, Arizona, på midten av 1980-tallet: Christina, da midt i tenårene, har fått sommerjobb i banken der hennes mor er ansatt. På morens avdeling jobber bare kvinner.
– Jeg følte meg aldri helt komfortabel med et rent kvinnemiljø. Det ble for mye indirekte kommunikasjon. Samtidig så jeg at i ledelsen satt det bare menn. Og at det er de som tar beslutningene. Da tenkte jeg: Ledelse, det er dit jeg vil!
– Vi flyttet en del, og bodde i noen røffe nabolag av og til. Vi opplevde litt innbrudd og slike ting, men heldigvis aldri noe veldig alvorlig.
Faren fikk hun kontakt med en liten stund først da hun ble eldre.
– Jeg var misunnelig på andre barn med ivrig far på «science fair». De fikk hjelp med eksperimentering og mekking fra tidlig alder.
Christina var glødende interessert i science, spesielt alt som hadde med materialteknologi å gjøre.
– Jeg hadde sikkert blitt ei «skrujente» dersom jeg hadde hatt en far som kunne introdusert meg for «mekking» i den alderen, tror hun.
– Heldigvis hadde jeg en lærer som involverte meg fra tiende klasse i science-konkurranser som viste meg hva som var mulig.
Alle muligheter
Den unge «globemallowjenta» gikk ut av college i Tucson med toppkarakterer, og hadde alle muligheter åpne i det videre utdanningsløpet.
– Jeg valgte civil engineering, altså byggfag, på Rice University i Houston, Texas: Faget var interessant. Det er et lite, men svært velrenommert universitet. Og det var et vanskelig studium å komme inn på. Det tiltrakk meg. Rice har dessuten en fantastisk ordning med stipend for lovende studenter som kommer fra familier med dårlig økonomi.
Etter første året fikk hun en sommerjobb i Amoco, det vekket hennes interesse for offshorefagene. Hun skiftet linje på skolen, og endte emes Bachelor i Mechanical Engineering fra Rice University i Houston i 1997.
Fem dager seinere begynte hun i Kongsberg Offshores avdeling i FMC i Houston.
– Det var en fantastisk lærerik og interessant tid. Vi var et lite kontor, bare tolv stykker. Alle gjorde litt av alt, og fikk være med på alt. Det var utrolig lærerikt. Ikke minst å være med på produktutvikling fra konsept hele veien til offshore installasjon er utrolig gøy.
Etter tre år fikk hun en forespørsel om hun kunne tenke seg å jobbe seks måneder hos FMC Technologies i Norge. Hun hadde besøkt Kongsberg ved et par anledninger allerede, og var villig til å gi det et forsøk.
Les: Forskningsrådet vil ha ny teknologi til havbruk
Snowboard girl og gokart mom
Kulda første vinteren var hard. Og når en har vokst opp i en millionby, blir Kongsberg veldig, veldig liten.
– Mine kolleger og andre nordmenn var hyggelige, men de var vanskelig å komme innpå etter jobb. Nordmenn blir ikke ordentlig sosiale før de har tatt seg et glass vin eller to, ler hun.
– Jeg dro rett i butikken og kjøpte et snøbrett og dro opp i bakken og fant noen som drev med kurs. Det ble mye knall og fall og frosne erterposer på solide blåmerker, men jeg tenkte: No pain, no gain. Det er jeg glad for i dag. Jeg elsker å kjøre på snowboard.
Etter tre måneder på Kongsberg, ringte sjefen fra Houston og lurte på om hun ville hjem igjen, eller om hun kunne ta to nye år i Kongsberg.
– Jeg svarte, uten betenkning, at jeg ville bli lenger. Det var magefølelsen. Og jeg har ikke angret siden.
Gokartentusiast
Kort etter traff hun John på jobben, han ga henne navnet Johansen. Han hadde et tenåringsbarn fra før, en erfaring som trigget Christina til å bidra med enda en. Aleksander er i dag ti år, og gokartentusiast på sin hals. Hele familien støtter opp om denne aktiviteten.
– Jeg elsker doninger som akselererer skikkelig, og som går fort.
I helgene skifter hun ham fra hyperteknolog til «gokart mom». Nesten hver helg fra mai til oktober går med til å reise land og strand rundt på stevner. At mannen også er sivilingeniør med maskin som fagfelt bidrar til at hele familien er «motorgale».
– Kongsberg har et sterkt og flott motormiljø, med så mange maskiningeniører og offshorearbeidere. Det preger bygda sterkt, og gjør det ekstra trivelig å bo her.
Morfaren hennes var en «native american», av stammen Algonquin fra Pennsylvania. Christina føler stolthet ved sitt opphav, også at moren er fransk. Hun har merket seg, med undring, at nordmenn ikke er langt nær så opptatt av opphav som amerikanerne.
– Mannen min er «bare» fra Østfold, og det er det.
Et annet avslappende trekk hun finner ved det norske samfunnet, er at kvinner er så å si fullstendig likestilte på alle områder, og at det er så gode velferdsordninger for barnefamilier.
– Ikke misforstå, jeg ble alltid behandlet med respekt blant kolleger og kunder i Houston, og alle syntes det var stas med en ung kvinne som var fullt på høyden faglig sett. Men jeg stakk meg så ut, jeg var alltid eneste kvinne i de posisjonene på jobben. I Norge er vi flere, det er ingen som noen gang løfter et øyebryn over en kvinnelig kollega eller sjef.
Ledelsesfilosofi
Christina Marie Johansen begynte i 2007 på en MBA i Energiledelse ved BI, IFP i Paris og Nanyang i Singapore.
– Det fantastiske med å jobbe i en bedrift som FMC Technologies, er at mulighetene for videreutvikling åpner seg hele tiden. Jeg har aldri søkt meg til en stilling, men blitt innstilt og forespurt av mine overordnede om jeg ønsker å ta nye utfordringer.
Som ledelsesfilosofi trekker hun gjerne fram «the Fifth Discipline» av Peter Senge, MIT.
– Den passer godt sammen med den norske mentaliteten, og handler om systemtenkning i forbindelse med organisasjonsutvikling. Det dreier seg om ansvarsfordeling, og la medarbeiderne få friere tøyler til å ta avgjørelser.
