Skunk Works er det nå offisielle kallenavnet på den diskret arbeidende utviklingsavdelingen i Lockheed Martin i California. Siden organisasjonen ble etablert under Andre verdenskrig, er det her mange av de mest avanserte og revolusjonerende luftfartøyene ble laget. For eksempel spionflyene U-2 og SR-71 og stealthflyene F-117, F-22 og F-35.
I disse dager jobber Skunk Works sammen med Nasa for å ta fram et annet fly som foreløpig ikke finnes, nemlig et fly som både er supersonisk og stillegående.
Mens Nasas første X-fly var det første til å fly kontrollert raskere enn lyden, kan det neste flyet i X-serien blir det første til å gjøre det samme - men uten å være et støyproblem.
– Dette vil berede grunnen for overlydsflygning med passasjerfly over land i en ikke altfor fjern framtid, lover Nasa.
- Nye supersoniske passasjerfly: Fra overlydsdrønn til et lite dunk
Flyforbud over land
Supersoniske fly har den ulempen at de sleper med seg sjokkbølger som for folk på bakken høres som høye smell når de passerer. Så støyende og plagsomt er det at amerikanske luftfartsmyndigheter, FAA, la ned forbud om kommersielle supersoniske flyninger over land i 1973.
Dette gjelder fortsatt i dag. Nå om dagen har det uansett kun akademisk interesse, ettersom det ikke finnes sivile overlydsfly i drift siden snart 50 år gamle Concorde ble parkert for godt. Air France og British Airways pensjonerte sine Concorde-fly i henholdsvis mai og oktober 2003.
«Quiet Supersonic Technology» (QueSST) heter programmet der Lockheed Martin for ett år siden vant hovedkontrakten og nå nærmer seg ferdig med den første designen.
Den preliminære designen viser et fly som kan minne om et papirfly, noe LM påpeker selv: Langt og slankt med tre vingeflater - canard, deltaving og hale. Det er ikke snakk om å eliminere sjokkbølgen, men å kontrollere luftstrømmene på en måte som reduserer den såpass at den ikke sjenerer noen på bakken.
Designmålet for dette såkalte X-flyet er en støyreduksjon med faktor 1000 sammenlignet med Concorde. Overlydsdrønnet fra denne oppgis til 90 a-veide desibel når det fløy i marsjhøyde, mens QueSST-demonstratoren skal høres kun som 60 dBA, det vil si et lydtrykknivå omtrent som vanlig tale.
Vindtunnel, så flygning i 2020
QueSST-designet stammer i grove trekk fra tidlig 1990-tall og som det ble bygget videre på i N+2 Supersonic Validations Program i 2010-2013.
Vindtunneltestingen startet opp i begynnelsen av mars og vil pågå til midten av året når LM Skunk Works skal sluttføre fasen som kalles «preliminary design review». Testingen handler blant annet om å måle løft og total motstand «drag» i forskjellige angrepsvinkler og luftstrømmen til motoren.
.png){kind=logo}
.jpg)
Dette foregår på Nasa Glenn Research Center på Cleveland Hopkins lufthavn med en skalamodell som er ni prosent av størrelsen til det kommende demonstrasjonsflyet.
Det vil være 27,4 meter langt og veie ni tonn og utstyres med en GE F414-motor, kjent fra F/A-18E/F og kommende Jas-39E/F Gripen, som skal få det opp i et hastighet på Mach 1,4 i 55.000 fots høyde. Målet er at dette skal i lufta i 2020.
«Low boom» kalles demonstratoren, noe som spiller på det engelske begrepet «sonic boom». Målet er å redusere dagens overlydsdrønn til et lite dunk, eller «hjerteslag»-lyd som Nasa beskriver det som.
Lockheed Martin beskriver det overfor Flight Global som «lyden av ei bildør som lukkes litt nede i gata».
- Aerion AS2: Nå kommer nye passasjerfly som bryter lydmuren
Det første X-flyet
Det stillegående supersoniske flyet blir det første av flere demonstrasjonsfly, såkalte X-fly, Nasa skal få designet og bygget innenfor programmet «New Aviation Horizons».
Dette handler noe forenklet sagt om utvikle fly som bruker mindre drivstoff og bråker mindre, med hovedvekt på hvordan flyene utformes.
I rekken av X-fly har Nasa nå kommet til X-57 Maxwell, som ikke bare er det første bemannede X-flyet på mange år, det er også det første elektriske. Planen er at dette skal være klar for testflygning om et år fra nå.
Det første X-flyet var det første som offisielt fløy raskere enn lydens hastighet. Dette skjedde 14. oktober 1947 med Charles «Chuck» Yeager om bord i rakettflyet Bell X-1 som oppnådde en hastighet på Mach 1,06.
Dette flyet kom til som en del av høyhastigetsforskningen til daværende National Advisory Committee for Aeronautics (NACA) som ble til Nasa i 1958.
– Nå viderefører vi arven fra våre supersoniske X-fly med denne kontrakten på å designe mer stillegående overlydsfly beregnet på passasjertransport, sa Nasa-sjef Charles Bolden da QueSST-prosjektet startet for et år siden.
- Vi fikk prøve: Kan en uerfaren passasjer overta og lande et Boeing 737?
