I dag er det fritidsbåter som preger aktiviteten på Mjøsa. Samt den ærverdige hvite svane, Skibladner, verdens eldste hjuldamper i drift. Men tidligere, helt tilbake til vikingtiden har Mjøsa vært en svært viktig ferdselsåre for båter som har fraktet både mennesker og varer. Før bilenes inntog og storstilt veiutbygging tok til, var det båtene og vannet som brakte folk og gods fra den ene siden av innsjøen til den andre.
Det er mye historie og kulturhistorie knyttet til Mjøsa og omegn, og mange historiske spor befinner seg faktisk på Mjøsa bunn. Dette skal nå forskere fra NTNU i Gjøvik og i Trondheim undersøke nærmere gjennom et stort tverrfaglig prosjekt. Denne uka er de ute i felt med båter og roboter utstyrt med sensorer og kamera som skal dykke ned for å hente informasjon opp fra dypet.
Ett av målene med prosjektet er å lage dybdekart over den 368 kvadratkilometer store innsjøen. Kun 15 prosent av Mjøsa er kartlagt med tanke på dybde. Denne kartleggingen er det fritidsfiskere som har stått for ved hjelp av ekkolodd som de bruker for å se hvor fisken står. 450 meter er det dypeste punktet som er målt.
– Har lagt lista ganske høyt
I alt 16 forskere, stipendiater og studenter er involvert. Prosjektet ledes av NTNU AMOS – Centre for Autonomous Marine Operations and Systems. Prosjektleder er Øyvind Ødegård, seniorforsker i marin arkeologi ved NTNU Vitenskapsmuseet og AMOS. Det gjennomføres i tett samarbeid med flere fagmiljøer på NTNU i Gjøvik fra Geografiske informasjonssystemer (GIS) og fra Fargelaboratoriet.
– Vi har lenge ønsket å få til et samarbeid med og mellom disse miljøene i Trondheim og Gjøvik som alle besitter spesialkompetanse. Da viserektor Jørn Wroldsen ved NTNU Gjøvik tok initiativet til dette prosjektet var vi ikke tunge og be, sier Øyvind Ødegård.
– Jeg synes hele prosjektet er spennende og artig. Vi er et team med mange ulike folk som skal undersøke mange ting samtidig. Når man samarbeider med nye mennesker oppstår det ofte spennende konstellasjoner, sier Ødegård som gleder seg til å være ute i felt etter mange måneder med koronakontortilværelse.
De som er med er arkeologer, ingeniører og biologer samt mange samarbeidspartnere.
– Vi har lagt lista ganske høyt og har tenkt å samle inn MYE data. Vi har fram til nå lite kunnskap om Mjøsa, sier Ødegård. Det skal det nystartede forskningsprosjektet bidra til å fremskaffe.
Roboter med kamera og sensorer
Forskningstoktet gjør denne uken detaljerte kartlegginger av havbunnen for å se etter historiske forlis, bilvrak, dumpet ammunisjon eller andre miljøfarer i utvalgte områder i Mjøsa.
Utstyret som teamet skal bruke for å finne ut hva som finnes i dypet er:
- en AUV-er: Autonome undervannsroboter som blir programmert til å utføre oppdrag innenfor en viss radius.
- fem ROV-er: Fire fjernstyrte undervannsdroner fra Blueye som er et spin off-selskap fra NTNU. Disse undervannsdronene styres med joysticks.
Robotene fra Blueye kan gå 150 meter ned i dypet. De er blant annet utstyrt med et hyperspektralt kamera som fotograferer opptil 800 bølgelengder (farger) mot kun tre som normale kamera bruker. Dette betyr at farger kan brukes som unike «optiske fingeravtrykk» for å identifisere og klassifisere både biologiske organismer og arkeologiske materialer.
I tillegg deltar Espen Saastad i prosjektet med en større arbeids-ROV for dykking på større dyp, og et multistråleekkolodd fra Kongsberg Maritime som er i stand til å lage høyoppløselige 3D-modeller av sjøbunnen.
Dumpet ammunisjon og biler
På samme vis som havet har fungert som søppelfylling, har også Mjøsa blitt brukt på samme måte. Ute av syne, ute av sinn. Men det som er dumpet i dypet forsvinner ikke.
Mange bilvrak er gjennom tidene blitt dumpet i Mjøsa, og fra 40-tallet og fram til 70-tallet ble det dumpet store mengder ammunisjon fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker. På ferga som den gang gikk mellom Gjøvik og Mengshol ble det kjørt ombord lastebiler fullastet med ammunisjon, som deretter kvittet seg med lasten sin midtfjords.
Dette området ligger i nærheten til inntaket til drikkevann. Om den gamle ammunisjonen kan være en potensiell forurensende kilde, er noe som forskningen skal bidra til å kartlegge.
– Dette er et kunnskapshull som er ganske kritisk. Det skal også være dumpet betydelige mengder ammunisjon andre steder, som Totenvika og ved Skreiberga, så dette er også områder som vi skal undersøke, sier Øyvind Ødegård.
En hel militærkolonne forsvant i dypet
Under krigen sank en hel bilkortesje i Mjøsa. Daglig leder ved Mjøsmuseet, Arne Julsrud Berg, forteller at i aprildagene i 1940 kjørte en militærkolonne nordover for å forsyne norske tropper med våpen, ammunisjon og soldater i kampen mot den tyske invasjonen.
Broene var sprengt i lufta av norske motstandsfolk for å bremse tyskernes frammarsj, så kolonnen kjørte ut på den isalgte Mjøsa for å komme seg videre.
– Mellom Eidsvoll og Toten kjørte kjøretøyene seg fast i isen. Alle som var med i kolonnen berget seg ut og i land, men alle kjøretøyene gikk gjennom isen og sank til bunns. Det var flere lastebiler, personbiler og en buss, forteller Arne Julsrud Berg.
Området hvor militærkolonnen forsvant et ett av stedene som forskerne skal sende ned rotober for å hente opp informasjon.
Fra tikkende miljøbombe til drikkevannskilde
Mjøsa var på 70-tallet en tikkende miljøbombe, og innsjøen var sterkt forurenset med stor algeoppblomstring. Daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland var en pådriver for Mjøsaksjonen som bidro til en storstilt opprenskning og opprydding på 70- og 80-tallet.
De viktigste tiltakene var å bygge kommunale renseanlegg, erstatte eldre og defekte kloakkrørsystemer, forby fosfatholdige kjemikalier, hindre direkte utslipp fra prosess- og næringsmiddelindustri samt hindre gjødselavrenning fra landbruket.
Oppryddingen var vellykket, og i dag er Mjøsa drikkevannskilde for 100.000 personer.
Dykker så en veldig, veldig lang robåt
I det grøderike landskapet omkring Mjøsa har det vært stor aktivitet i mange, mange hundre år, og historiske kilder forteller om båtbygging rundt Mjøsa i vikingtiden. Blant annet var mye sjøfart til og fra Hamarkaupangen.
Det er ikke utenkelig at ett eller flere av skipene fra denne tiden havnet på innsjøens bunn – av ulike årsaker.
– Funn av middelalderskip ville virkelig være en innertier, det ville være fantastisk! Men det tør vi ennå ikke håpe på, sier Ødegård.
De har et spor, om enn tynt, å gå etter. På tidlig 80-tall skulle Mjøsbrua bygges mellom Moelv og Biri som en del av E6. Den skulle erstatte fergesambandet mellom Mengshol og Gjøvik samt erstatte en svingete og bratt vei med lav standard mellom Moelv og Lillehammer.
For å kartlegge bunnforholdene før brobyggingen ble en dykker sendt ned. Dykkeren har siden videreformidlet at han under dykket så en veldig, veldig lang robåt på bunnen, ca 20 meter lang. Og hvem har bygd så lange robåter siden vikingtiden?
– Dette er en muntlig, udokumentert overlevering, så alt er veldig usikkert. Men det aktuelle området er kun 80 meter dypt, så det er mulig for oss å gå ned med vårt utstyr og prøve å sjekke om det finnes noe på bunnen, sier Ødegård og legger inn store forbehold. Men at det spennende, er det ingen tvil om.
Dette er de ganske sikre på å finne
To gamle ferger og fraktebåter fra tidlig 1800-tall er noe forskerne har godt håp om å finne. Det er «Kvikk» og «Lillehammer». De skal ligge i Totenvika på vestsiden av Mjøsa.
– Disse har vi ganske store forventninger til å finne.
Historien forteller også at en lastebåt med over 5000 glassgjenstander fra Gjøvik Glassverk gikk ned tidlig på 1800-tallet sør for Gjøvik.
– Båten med denne lasten ville være veldig interessant rent antikvarisk å finne, sier Ødegård.
Mjøsas digitale tvilling
Data, informasjon og kunnskap som samles inn under forskningsturene vil bli brukt i utviklingen av en «digital tvilling» som vil være et rammeverk for videre datahåndtering og analyser.
Kompetansen fra GIS-miljøet i Gjøvik er sentrale i byggingen av den digitale tvillingen som baserer seg på geodata. I den digitale tvillingen vil det mates inn informasjon fra ulike kilder, som historiske kart, sjøbunnsdata, 3D-modeller, seismikkdata, flyfoto, vannmålinger, biologiske observasjoner og satellittdata.
Samspillet mellom de ulike dataene bidrar til å visualisere mønstre og se sammenhenger som man ikke ser på annen måte.
Fargelaboratoriet ved NTNU i Gjøvik har jobbet med en rekke prosjekter knyttet til kulturminner der forskerne via datateknologi har avdekket og dokumentert ting som er umulig å se med et standard foto eller det blotte øyet.
– En digital tvilling vil være nyttig for å se på ulike scenarioer, blant annet ved varierende vannmengde knyttet til forskjellige årstider i tilstøtende elver, noe som skaper ulike bevegelser i vannmassene i Mjøsa, sier Ødegård.
Prosjektet har som mål å generere ny vitenskapsbasert kunnskap om en rekke emner som spenner fra fortidens kulturarv til modellering av den fysiske og biologiske fremtiden til Mjøsa. Prosjektet vil ha en bred tilnærming for å kunne gi relevante resultater for flere sluttbrukere, fagområder og forskningsområder gjennom strategisk og operativt samarbeid.
Gjøvik kommune er en viktig partner i prosjektet og vil bruke den nye kunnskapen i sin forvaltning av Mjøsa.
Spesiell saltvannskreps som har konvertert til ferskvann
– Vi ønsker å dra tilbake i mars, og da er det forhåpentligvis tykk is nord på Mjøsa, slik at det blir litt arktisk-aktige forhold som vi kan trene på, sier Ødegård.
Da er det biologien som vil stå i fokus, og biologiprofessor Geir Johnsen vil lede den delen. Han har forsket mye i Arktis for å undersøke livet i havet under isen i polare strøk.
I tillegg vil de da kunne bygge verdifull kompetanse og erfaring fra robotoperasjoner under is, som er et viktig forskningsområde for AMOS.
De håper også få til en tur i løpet av sommeren da det er mer biologisk aktivitet i innsjøen. Mjøsa er leveområde for minst 20 fiskearter. Altså ikke bare gjedde, selv om området rundt er kjent for sine velsmakende gjeddekaker.
En skapning som forskerne er nysgjerrige på, er en såkalt reliktkreps (eller istidskreps) som egentlig hørte hjemme i saltvann. Denne ble værende i Mjøsa den gang da havet sank og landet steg og dermed skapte en innsjø der det tidligere var hav. Krepsen har rett og slett tilpasset seg ferskvann.
Forskerne har store forventninger til hva de kan kartlegge av ny kunnskap om Mjøsa.
Artikkelen ble først publisert av Gemini/NTNU.
