Det er krig og kaos! Tyskerne har okkupert Oslo. Regjeringen og Kongefamilien har rømt landet. Tilbake står fortvilte nordmenn. Gutta på skauen jobber på høytrykk og motstandskampen er i gang.
På Oslo havn er det natt. En militærgrønn kano glir nesten lydløst gjennom det grønnsvarte vannet. Det er litt sånn ”nacht und nebel”-stemning. Du hører bare så vidt padletakene selv om sabotørene Max Manus og Lars Emil Erichsen padler for harde livet.
– Vi må for faen ikke bli oppdaget av tyskerjævlene, visker Max, som skuler bort på soldatene som er mindre en 20 meter unna.
Ved et herrens under blir de ikke sett av de tyske okkupantene som har både mitraljøser og svære lyskastere på kaia. Sabotørene kommer seg til skipet som tyskerne har brukt til troppetransport til Norge og sendt mange norske jøder til gasskamrene i Tyskland og Polen.
Derfor er det så viktig for Oslogjengen å få has på nettopp disse skipene. Etter en del fomling får Max og Lars Emil endelig festet limpets på skutesida under vann. Om ikke lenge vil drittbåten til tyskerne sprenges til helvete.
- Takk – det var alt! Bra jobbet folkens - ropes det fra en myndig stemme. Det er innspillingslederen Kristian Nissen som i lag med syv andre filmfolk sitter i en moderne gummibåt med glassfiberkjøl.
Back to the future
På et sekund flyttes jeg frem i tid fra andre verdenskrig til anno 2008. Teknisk Ukeblad har som eneste presse fått lov til å være tett på under nattinnspillingen av den kommende storfilmen Max Manus som har kinopremiere 19. desember.
Opp fra leideren på kaia kommer filmyndlingen personlig: – Aksel Hennie her - hyggelig å møte deg, sier skuespilleren.
– I filmen spiller jeg max, spøker Hennie med dobbeltbunn og smiler lurt.
Det er ikke mye primadonnanykker hos Aksel Hennie som for tiden er en av Norges fremste filmskuespiller. Han er er blitt kåret til beste skuespiller både under Amanda-utdelingen i Haugesund og Kosmorama filmfestival i Trondheim
Hennie og skuespillerkollegaen Jakob Oftebro (som spiller sabotøren Lars Emil Erichsen i filmen) går bort til regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg.
På kaikanten er det rigget opp en digital fremviser som regissør Espen Sandberg kan følge med på. Hans kollega, Rønning, var under opptakene i gummibåten det ble filmet fra.
Digitalt hjelpemiddel
Regissør Sandberg gir Hennie og Oftebro ros for innsatsen i kanoen. Det er vanskelig å filme på sjøen – alt beveger seg jo. Og dette er ingen ønskesituasjon verken for skuespillere, filmfolk eller for skjørt teknisk filmutstyr som ikke tåler sjøvann.
.png){kind=logo}
Hennie får selv prøve digitalfremviseren. Han spoler frem og tilbake. Kommenterer små bevegelser som vi på kaia ikke har sett. Ingen tvil om den digitale fremviseren bringer frem perfeksjonisten i han. Han synes likevel at kanoopptakene ble ”skikkelig fete”.
- Den digitale fremviser gjør at vi kan få umiddelbar kritikk, og at vi skuespillere kan studere hvordan vi kan gjøre ting bedre. Utrolig lærerikt, sier han før han går til ”lunsj” om bord på skipet Rogaland. Det er snart midnatt og opptakene skal pågå til klokka 03.00 på natta.
Jeg snur meg da et ”tysk” geværkompani kommer marsjerende. De skal også ha mat. Det å se disse ”soldatene” på film i kinomørket er en ting. Det å se dem i levende live er noe mer skremmende. Jeg skjønner godt at eldre folk som opplevde krigen frøs på ryggen når Max Manus ble filmet på Karls Johan og 700 statister – der de fleste spilte tyske soldater – var i full aksjon.
Svært uvanlig produksjon
- Det er nettopp størrelsen på produksjonen og det digitale etterarbeidet som gjør Max Manus-filmen så dyr. Budsjettet vårt er på 50 millioner kroner, noe som er veldig mye i norsk filmsammenheng. En normal norsk film koster til sammenligning mellom 10 og 20 millioner kroner å produsere. Filmen er så teknisk avansert at den ville ikke vært mulig å lage for kun to år siden. Stikkordene er visual effects – det er avansert magi i det digitale mørkerom, sier Sveinung Golimo som er en av filmens to produsenter.
Den andre produsenten er nestoren John M. Jacobsen. Sammen driver de selskapet Filmkameratene AS, som i over 20 år produsert en lang rekke kritiker- og kassasuksesser blant annet den Oscar-nominerte Veiviseren og den Emmy-nominerte animerte serien om redningsskøyta Elias.
- Se deg rundt her på Sørenga, sier Golimo og peker på Operaen, Norges største trafikkmaskin og byggeplassen til senketunellen. Filmteamet har ikke gjort det lett for seg. Golimo har nemlig valgt en av Norges verste plasser til å ta opptaket med Max Manus i kano og skipene han skal sprenge.
- Og som ikke det er nok, så har vi trafikkstøy fra Mosseveien, et flappsende politihelikopter i lufta og sus fra Oslo å ta hensyn til. Men selv det fikser vi. Alt kan fikses digitalt, kommenterer en hyggelig lydmann som er emballert som om han skulle på ekspesdisjon til Sibir. På filmsett blir det alltid mye venting i nattekulda - uansett om du bruker analog eller digital teknologi.
Jukser fram fortida
På kaia på Sørenga er også etterarbeidsprodusent Marcus Brodersen i Filmkameratene. Han er ansvarlig for at rundt 10 prosent av filmens budsjett går til såkalt visual effects, som det heter på filmspråket. Det er i realiteten digital etterbehandling der de legger til eller fikser på bakgrunner, landskap, bygninger og båter. Med andre ord jukset som du ikke skal legge merke til når du ser filmen. Hovdeoppgaven til Brodersen er i korthet å få Oslo anno 2008 til å se ut som den var i 1940. Og det er ingen lett oppgave.
Han sier at filmopptakene som Forbrukerteknologi er vitne til – og med påfølgende etterarbeid med visual effects - er noe av det teknisk mest vanskelige som har vært gjort i Norge.
Derfor har han vært i sving i flere måneder før filmopptakene for å planlegge hvilke digitale bakgrunner og lignende som skal inn i filmen, samt hvordan dette må tas hensyn til når filmen skal ”skytes”. På storyboard og previsualiseringen – som Forbrukerteknologi har fått tilgang på – er denne prosessen beskrevet svært nøye. Det er Kristin Günther og selskapet Gimpville som har laget disse viktige arbeidsdokumentene til filmteamet.
I løpet av kvelden og natta tar Jan Svaland fra Gimpville og fotograferer en blank kule som skal brukes for å kontrollere at lyset ”on location” stemmer med det de skal lage i visual effects-produksjonen. Slike lysdetaljer er svært viktige i forbindelse med digital etterarbeid.
Pisset ned i kanoen
Filmteamet begynner å bli slitne. De har holdt det gående i syv kalde opptakstimer. Det er lenge siden midnatt. I en annen kano langs skipsida av location-skipet Rogaland er skuespillerne Nicolai Cleve Broch og Mats Eldøen. De spiller henholdsvis sabotørene Gregers Gram og Edvard Tallaksen.
Cleve Broch skal være glad for at han har en gummidrakt under battledressen. Hvorfor? Jo, fordi at en tysk soldat pisser ned i kanoen uten at han er klar over at strålen treffer sabotørene. Dette skjedde faktisk også i virkeligheten under saboteringen av et tysk skip på Oslo havn.
Det spesielle opptaket skaper stor munterhet hos filmteamet. Skuespillerne er på sin side glad for at det ikke er "ekte vare“ som kommer ned fra oven. Max Manus-filmen består heldigvis ikke bare av død og djevelskap. Den har også en del humor og romantiske innslag.
"Tyskerne" er borte
Et par dager etter filminnspillingen kjører jeg forbi kaiområdet Sørenga som ligger ved siden av Mosseveien. Skipet gamle Rogaland har seilt tilbake til hjemfylket. ”Tyskerne” har kapitulert. De er ikke lenger der. Filmteamet har pakket sammen plankegjerder, kulisser, rekvisitter, store lyskastere og filmkameraer.
Nå er området bare en kaotisk byggeplass for en senketunell og Norges største trafikkmaskin. Ingen av matpakkekjørerne vet at ”Max Manus og Oslogjengen” saboterte troppetransportskip på Sørengakaia for noen dager siden. De skulle bare ha vist.
Tida er det ingen som kan snu. Ja, bortsett fra på film og i det digitale mørkerom med avanserte visuelle effekter.
