Mange av bussene som ankommer terminalen, har siste stopp ved en av plattformene mot Schweigaards gate. Passasjerer som går av her får et dårlig inntrykk av hovedstaden. Fra plattformen ser de en lang, kald og avvisende vegg. Ved hver plattform er det en dør inn til avgangshallen, men den er så diskrét at en som ikke er kjent vil tro det er en nødutgang.
Nå skal terminalen åpnes mot Schweigaards gate. Veggen vil i stor utstrekning bli erstattet med glassfasader, og rom som ligger inn mot veggen blir fjernet. Dessuten blir det etablert en ny østre inngang på kortsiden av bygningen.
Teminalen som bare er 20 år gammel, gir inntrykk av tilfeldig planlegging. Avgangshallen er en lang, oppdelt korridor som det er vanskelig å orientere seg i. Etter ombyggingen vil den framstå lysere og åpnere. Ruteinformasjon og billettsalg blir samlet på ett sted. Serveringstilbudet blir utvidet.
Busspassasjerene vil ikke merke mye til ombyggingen i første omgang, men når sommeren er over, blir aktiviteten høy. Byggherren har valgt å holde høyt tempo for å bli ferdig så fort som mulig.
I dag er terminalen ikke bare upraktisk, den er også for liten. Den ble planlagt for 450 bussavganger i døgnet, nå har den 1 100. Hovedårsaken er at den ikke bare brukes av busser som kjører i Oslo og Akershus, slik den var planlagt for, den brukes også av flybussen og av alle fjernbusser til og fra Oslo. Ombyggingen løser ikke plassproblemene, men bedre arealutnyttelse gir en viss økning i kapasiteten.
På lengre sikt kan det bli aktuelt å løse kapasitetsproblemene ved å legge hele eller deler av terminalen på lokk over sporområdet på Oslo S.
