Han gjorde alltid det når tilværelsen gikk ham imot. Og det gjorde den nå.
Han taklet dårlig at konsulent Kari var forfremmet til direktør og nå ville bli hans sjef. Det var i og for seg ikke et problem – forhold mellom leder og ansatt eksisterte også andre steder.
Problemet her var at de hadde fått et barn, og at Kari, barnets mor, ikke ville vite av ingeniørøkonomen, som var barnets far.
– Man trenger vel ikke å lese bruksanvisningene til radioer?
Han så på meg med bajonetter i blikket.
– Jyplinger som deg forstår seg ikke på dette. Vask munnen din, sa han og rev ned flere av flaskene som sto på salongbordet.
Enkelte av vokalene hans klarte ikke å holde tempoet til konsonantene.
– Nå drar vi. Legen venter, sa jeg. Han stønnet og slet seg opp av sofaen. Et vindkast av brun sprit sendte meg i retning ytterdøra.
Han gikk på ustø bein inn til legen. Jeg ventet utenfor. Jeg rakk å bla gjennom et gammelt Se og Hør og et noe nyere Kvinner & Klær før han kom ut igjen. Legen vinket meg inn på kontoret. Andreas ble utenfor.
– Hva er din relasjon til Andreas?
– Vi er kolleger og venner.
– Jeg er bekymret for ham. Han virker ustabil. Noe skyldes nok drikkingen, men jeg frykter at han trenger hjelp, sa den hvitkledde.
– Hjelp?
– Hjelp. Jeg har skrevet ut en resept på beroligende medisin, men jeg har også henvist ham til en psykolog, sa han.
– Er det virkelig nødvendig?
– Det er nok det beste. I tillegg har jeg sykmeldt ham i seks måneder, sa legen.
