Disse velmenende menneskene har som sin fremste oppgave å fylle planene med idealistiske ideer og visjoner om hvordan samfunnets mange forskjellige utfordringer kan løses. Politikerne velsigner planene, og vedtar at de skal innarbeides i neste års budsjett.
Og på Stortinget, der sitter en mengde velmenende politikere som ønsker å se helheten – den altoverskyggende sannhet om hvordan vi har det, og hvordan vi skal få det i fremtiden. Derfor bestemmer de at alle kommuner skal utarbeide planer for nær sagt alle mulige problemer som kan oppstå, om det så er å fjerne en flis fra en finger. Til det kreves helsereformer. Intet skal overlates til folks eget initiativ.
Det eneste som oppnås, er en administrasjon og et byråkrati som vokser seg ut over alle grenser. Offentlig sektor henter arbeidskraft fra konkurranseutsatte næringer for å utforme alle i sitt bilde. Alle kommuner skal utarbeide de samme planene etter de samme departementale retningslinjene. Det skal ikke være forskjeller i det offentlige tilbud enten du bor i Kåfjord eller på Tromøya. Egenarter skal utviskes.
Skal det være slik? Kan vi vente omstilling i samfunnet når alt skal formes av offentlige femårsplaner etter mønster fra stalintiden? Ingen klarer å holde alle de løftene som planene inneholder. Det er dessverre alt for langt fra planer til virkeligheten. Dermed faller respekten for demokratiet, fordi verken riks-, fylkes- eller lokalpolitikerne er i stand til å leve etter de planene de har vedtatt. I de aller fleste tilfeller er de for ambisiøse.
Så ikke med Nasjonal Transportplan, en tiårsplan for samferdsel i Norge. Bevilgningene er for små. Planene er utilstrekkelige med tanke på samfunnets omstillingstakt. Det eneste vi kan være sikre på, er at de som selger veibommer og bompengesystemer, de går lyse tider i møte.
