Aksjeselskapet NOAH, eid av Bjørn Rune Gjelsten og Gjelsten Holding, ønsker å lage et gigantisk deponi for farlig uorganisk avfall i Dalen gruve i Brevik i Telemark. I dag driver NOAS deponi på Langøya i Re kommune i Vestfold, men det blir fullt fra 2026.
Om lag 800.000 tonn farlig uorganisk avfall per år vil selskapet deponere i den gamle kalkgruven hvert eneste år.
Over halvparten av avfallet er flyveaske fra søppelforbrenningsanlegg i Skandinavia og Europa ellers. Dette inneholder blant annet giftige tungmetaller. Dette skal blandes med avfallsstoffet svovelsyre og danne avfallsgips.
NOAH ønsker i tillegg å deponere annet industriavfall, forurenset jord og riveavfall.
Frykter storulykke
Selskapet har imidlertid fått beboerne i området på nakken. En av dem er Øystein Dalland. Han er professor emeritus i miljøplanlegging og miljøkontakt for Heistad, like nord for Brevik.
Han viser til at det i området allerede ligger to store industrianlegg, avfallsselskapet Renor Brevik og sementprodusenten Norcem Brevik (se kart).
Dalland frykter at gruvedeponiet og behandlingsanlegget utenfor gruven vil øke risikoen for en stor industriulykke.
Innen 1 kilometers avstand fra det planlagte anlegget bor det ifølge NOAHs forslag til reguleringsplan om lag 2500 mennesker. Dalland viser til at det også planlegges et havnemottak for flyveaske som skal ligge kun om lag 70 meter fra trehusbydelen Sætre.
– Fra boligene til gruveåpningen er det 300 meter og til det planlagte nye reaktoranlegget med svovelsyre blir det kun ca. 400 meter. Fra grensen på industriområdet til boligene vil avstanden være enda mye kortere. Dette er uansvarlig, og fullstendig på siden av vanlige planprinsipper og normer for nye anlegg for farlig avfall, sier han.
Norsk teknologi: Se hvordan kloakk fra 4,5 millioner amerikanere forvandles til gjødsel og strøm
Mangler minstekrav
I et høringsbrev fra i fjor i forbindelse med arbeidet med å innføre ny storulykkeforskrift skrev Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) at kravet til arealplanlegging til nå ikke har vært tilstrekkelig implementert i norsk regelverk.
De påpekte at mange kommuner ikke tar hensyn til den risikoen såkalte storulykkevirksomheter representerer. Blant annet har kommunene ikke sørget for at det er stor nok avstand mellom industrien og annen bebyggelse.
I Norge finnes det ingen generelle retningslinjer for hvor mange meter det bør være mellom industrianlegg til bebyggelsen. Dette er annerledes enn i land som Tyskland, Canada, Australia og USA, hvor det slås fast at avstanden mellom farlige anlegg og bebyggelsen bør være alt fra 1 til 3 kilometer, avhengig av anleggets type og størrelse.
Istedenfor avstandskrav tar man i Norge isteden utgangspunkt i erfart og beregnet risiko for dødelighet ved ulykker.
Norge etter oljen? I disse tankene vokser det som kan bli Norges nye milliard-næring
– Skaper usikkerhet
Dalland synes Norge i større grad må bruke konkrete avstandsråd.
.png){kind=logo}
Han tror et avfallsdeponi i Brevik ville gi stor usikkerhet blant lokalbefolkningen.
– Internasjonalt finnes det folk som anbefaler dypdeponi. Men da er det snakk om tettere og dypere gruver enn i Brevik, og lenger unna bebyggelse, sier Dalland.
Istedenfor å etablere ett stort avfallsdeponi foreslår Dalland at det bygges flere mindre anlegg rundt om i Norge.
Se den i aksjon: Se maskinen kutte 84 millimeter kjetting på ett sekund
Eksplosjonsartet brann
Det finnes få dypdeponier for farlig avfall som det NOAH ønsker å bygge i Brevik. Ett av dem ble bygget i en kaliumgruve i Wittelsheim i Alsace i Frankrike. Det ble åpnet i 1999. Men i 2002 skjedde en eksplosjonsartet brann hvor 74 personer ble utsatt for giftig røyk.
Årsaken var at noen hadde lagt sekker med svært brennbart kunstgjødsel og svovelavfall på et sted det ikke var tillatt.
Det tok tre dager å få brannen under kontroll, og tre måneder å få ut den giftige røyken. Etter brannen stengte deponiet. Nå forsøker myndighetene å rydde opp, men det skal være svært vanskelig å gjøre på en trygg måte.
Planene for lagring av avfall i Brevik er imidlertid annerledes enn i Wittelsheim. I den franske gruva ble avfallet lagret ubehandlet, mens det i Brevik skal behandles før det lagres.
Dro til skogs for å feire salget: Oppfinnelsen gjorde gründerne en halv milliard rikere
Regiongeologen advarte
I en høringsuttalelse i november i fjor advarte regiongeologen i Buskerud, Telemark og Vestfold, Sven Dahlgren, mot å deponere farlig avfall i gruvene i Brevik.
Blant annet stilte han seg spørrende til hvordan man skulle unngå at ammoniakkgass og eksplosjonsfarlig hydrogen fra gipsprosessen ble frigjort i gruvene.
Knut Schüller, som er med i aksjonsgruppa «Vern om Grenland – nei til deponi» frykter en alvorlig ulykke ved anlegget.
– Folk vil ikke få tid til å reagere før gassen og røyken er over dem. Dessuten vil transport av farlig avfall gå gjennom boligområdene. Dette kan ikke tillates av myndighetene, det er hinsides all sunn fornuft, sier han til Teknisk Ukeblad.
Norsk gjennombrudd: Norsk gjennombrudd: Produserer 40 ganger raskere enn vanlige metoder
Fikk nei
Porsgrunn kommune sa i mars nei til at NOAH skulle konsekvensutrede gruvedeponiet. Det førte til at Klima- og miljødepartementet i sommer ga Miljødirektoratet i oppdrag å utrede hvor et nytt nasjonalt deponi bør ligge.
NOAH har allerede i en egen intern utredning av mulige deponisteder konkludert med at de mener at Brevik er det best egnede stedet.
Brevik nevnes også på en liste som Direktoratet for mineralforvaltning har laget for Miljødirektoratet over 12 steder i landet som kan egne seg for deponi.
Administrerende direktør Carl Hartmann i NOAH understreker at NOAH har drevet avfallsanlegget på Langøya i mange år uten problemer. Han ser ikke på det planlagte gruvedeponiet i Brevik og nøytraliseringsanlegget utenfor gruven som farlig.
I nøytraliseringsanlegget skal svovelsyre blandes med flygeaske og annet farlig avfall, sluttproduktet blir gips, som skal lagres i gruven.
Dette skjer i en serie med tanker, hvor PH-verdien gradvis nøytraliseres.
Norsk Petter Smart-duo: Norsk Petter Smart-duo kan gjøre om ørken til matjord på syv timer
Frykter ikke hydrogeneksplosjon
Flygeasken fra forbrenningsanleggene er en tørr substans. Før nøytraliseringsprosessen må den fuktes. Da kan det utvikles hydrogen og ammoniakk. Dette fjernes ifølge Hartmann før asken går inn i nøytraliseringsanlegget.
Han mener det ikke er en uakseptabel risiko for ulykke.
– Kriteriet for å få deponere behandlet farlig avfall i en underjordisk gruve, er at materialet skal være stabilt og ikke-reaktivt. Når vi legger det ned i gruven, skal det ikke kunne skje noen endring. Det skal ikke brenne, gasse, krympe eller ekspandere. Heller ikke om det kommer i kontakt med for eksempel vann. Det må vi demonstrere gjennom forsøk. Vi har allerede gjennomført storskala prøvedeponering av gips i gruven i Brevik. Det gikk veldig bra. Vi er nå i ferd med å tømme gruven, og har ikke detektert mengder av hydrogen eller ammoniakk eller andre ting som skulle tilsi at dette er noe problem, sier han til Teknisk Ukeblad.
I forsøksprosjektet ble 1200 tonn deponert.
– Vi har vurdert at dette er under kontroll. Og hvis ikke det er det, vil vi ikke få godkjenning fra myndighetene, sier han.
Les også: Odd Richard (62) fikk nytt syn med ny linseteknologi
– Flere sikkerhetsbarrierer
– I en miljørisikovurdering NGI har laget for NOAH, og som Teknisk Ukeblad har sett, heter det at «forbehandling av asken og utreagering før deponering i gruven reduserer gassdannelsen til et minimum». Så da er det jo gassdannelse…
– Ja, ingenting er jo null. Man har noen såkalte laveste eksplosjonsgrenser, og nivåene ligger langt under det. Det er på et nivå hvor det knapt finnes måleutstyr som kan oppdage det.
Om det likevel skulle skje at en arbeider har en dårlig dag, finnes det flere sikkerhetsbarrierer.
– Først måler vi der asken fuktes, så kan vi måle på den fuktede asken under transport til prosessanlegget, så måler vi i prosessanlegget. Det er et ventilasjonssystem i gruvene, og nivået på hydrogen og ammoniakk og andre gasser i gruven vil kontinuerlig overvåkes, sier Hartmann.
Eierne flytter halve maskinparken: Eierne flytter halve maskinparken - resten kan bli starten på et norsk industrieventyr
Fjerner vannet
Til forskjell fra Langøya skal vannet fra gipsen fjernes for at gipsen lettere skal kunne fraktes ned i gruva.
– Vi legger altså inn en rekke sikkerhetsbarrierer, og det er veldig mye som skal gå galt før vi eventuelt skulle få en slik hendelse. Hvis alle kontrollene og ventilasjonen feiler samtidig, vil det kunne være et problem hvis du får hydrogendannelse, men den sannsynligheten skal være så lav at den ikke anses som et problem. Eksplosjon og brann er en kjent problemstilling i all industri og gruveindustri. Det finnes gode systemer og god erfaring for å kontrollere dette, og det kan ikke være kriteriet for å si nei, sier han.
Den korte avstanden til boligområdene omtales i den interne utredningen NOAH har laget om mulige plasseringer for et nytt deponi. Der heter det at «nærhet til boligbebyggelse mv. er utvilsomt en utfordring med Brevik anlegget.
Dette er det eneste punktet som NOAH oppfatter som negativt med lokaliseringen i Brevik».
Han kalles «Notoddens Reodor Felgen»: Han kalles «Notoddens Reodor Felgen». Nå vil han ut i verden med teknologien
– Hva er nært?
– Kritikerne mener at dere allerede nå bør gi opp planene, siden anlegget ligger så nært bebyggelsen.
– Da vil jeg si, hva er nært? Det kommer an på farepotensialet. Vi følger Sevesodirektivet, eller storulykkedirektivet. Det er en ganske rigid og omfattende forskrift som gjør en detaljert analyse av komponentene man har og den tilhørende risikoen. Bruk av miniumsavstander er etter min mening et litt upresist mål. For fem hundre eller tusen meter kan være veldig mye i én sammenheng og veldig lite i en annen, sier Hartmann.
– Ville det ikke vært bedre å satse på flere små anlegg rundt om i landet istedenfor ett stort?
– Nei. Ethvert anlegg er forbundet med en risiko, og ett stort anlegg har vesentlig mindre samlet risiko enn mange små. Dette er en kompetansevirksomhet, med medarbeidere med unik utdannelse. Å spre kompetansen er uheldig, da øker risikoen sier han.
Hartmann sier NOAH kun har ett konsept, og det er å bygge anlegg i Brevik. Selskapet har sett på andre egnede steder som kan egne seg som deponi både rundt om i Norge, i Sverige og også i andre land. Men ingen av stedene var ifølge Hartmann like godt egnet som Brevik.
NLink: Norsk robot løser en av de tyngste jobbene for bygningsarbeidere
Konkrete tyske krav
Utbyggerne av et eventuelt deponi i Brevik må søke om samtykke fra DSB. Sjefingeniør Jan G. Røed i DSB bekrefter at det ikke er noen generelle retningslinjer i Norge for hvor mange meter det må være mellom industrianlegg og bebyggelsen.
I Norge baserer kravene seg på beregnet risiko for dødsfall. Dette er ifølge Røed også vanlig i andre europeiske land.
I Europa er det Tyskland som ifølge Røed skiller seg ut. Der deles tidlige planer for nye industrianlegg opp i fire klasser avstandskrav på henholdsvis 200, 500, 900 og 1500 meter, avhengig av hvilke farlige stoffer som inngår. Når informasjonen om anlegget blir klar, vil det så gjøres mer detaljerte konsekvensberegninger.
– Tyskland baserer seg mer på forhåndsdefinerte scenarioer enn i en del andre europeiske land, hvor sannsynlighetskriterier i større grad kommer inn, sier Røed.
Kald fusjon: – Hvis dette er sant, blir oljen verdiløs
– Må avveie flere hensyn
– Blir det ikke for vagt og lite håndterlig, og vanskelig å håndtere i praksis, når man ikke har konkrete avstandskrav i meter?
– Det mest vesentlige argumentet for å ikke bruke faste avstander, er at man ikke får kredit for å gjøre tiltak for å bedre sikkerheten. Det høres tilsynelatende veldig greit ut å ha krav på en kilometer avstand. Problemet er at man trenger å avveie flere hensyn. Hvis man snakker generelt om veldig store avstander mellom industrianlegg og bebyggelse, kan konsekvensen bli at man bare kan etablere nye anlegg i mer grisgrendte strøk. Men det er gjerne steder uten infrastruktur og miljøer for å bistå med drift og vedlikehold, sier Røed.
Miljødirektoratet skal levere sitt forslag til plassering av nytt deponi til Klima- og miljødepartementet innen 1. mai 2016.
Hexagon Regasco: De mener de er Norges smarteste bedrift
