Artikkelen er skrevet av sjefingeniør Tor J Smeby, Statens vegvesen
Tidlig i planprosessen må vi formidle en enkel og sterk prosjektidé. Hva er problemet, hva er mulighetene, hva er gevinsten? Hvordan vil prosjektet bidra til et bedre samfunn? Entusiasme for prosjektet bidrar til en effektiv planprosess.
Sterk prosjektidé
Folk og samfunn ønsker veger. Veg til vegløse lokalsamfunn ses på som et stort velferdsgode. Den bilfrie Rådhusplassen er blitt Oslos storstue. Motorveg fra Tønsberg til Svinesund innen 2009 vil redusere ulykkene og transportkostnadene kraftig. Ordføreren i Eidsvoll sa under åpningen av ny E6 at dette var det største som hadde skjedd i Eidsvoll siden 1814. Veger er en del av så godt som all virksomhet i samfunnet. Men veg er ikke alltid svaret. Vi har problemer med å få samfunnet med på 6 nye felt inn til Oslo fra sørvest. Her trenger vi nok en bedre idé.
Vi stuper for fort ned i enkeltprosjekter. Vi må bli bedre til å prioritere over lange strekninger og vi må bli bedre til å ta strategiske valg i by- og tettstedsområder. Vegplanleggerne bør bli mer aktive i areal- og transportplanleggingen i norske byer. Stamvegutredninger er et annet viktig tema, det lages nå rutevise utredninger for alle stamveger. Disse utredningene vil gjøre det mulig å løfte blikket fra enkeltprosjektene og se lange vegstrekninger i sammenheng.
Godt beslutningsklima
Det er bedre å snakke sammen enn å skrive brev. Statens vegvesen har i den senere tid gjennomført idédugnader i Arendal, Narvik og Ålesund. Fagetater, brukere og politikere har gjennom slike dugnader blitt mer enige om hva som er problemene og hva som kan være løsningene. Et to dagers seminar kan løse opp i en fastlåst planprosess og forebygge tidstap på grunn av misforståelser, frustrasjoner, brevutvekslinger og særmøter.
Statens vegvesen har gitt ut en håndbok om kreative prosesser og teknikker for å skaffe fram gode ideer. Slike teknikker har to positive virkninger: Flere gode alternativer kommer på bordet, og det skapes et godt klima mellom samarbeidspartnere.
Boka beskriver hvordan kreativitet kan bringes inn i planarbeidet. Boka omtaler noen enkle hjelpemidler som alle kan benytte, og noen mer omfattende opplegg der første læretrinn bør være å assistere en erfaren prosessleder.
Gevinstene ved kreative prosesser kan være store. Foruten at arbeidet blir mer gøy, kan fordelene være:
·Nye og bedre løsninger
·Enklere planprosess
·Mindre konflikter
·Større eierforhold i lokalmiljøet
·Raskere politiske behandling
·Økonomisk gevinst
·Større motivasjon for de som jobber med prosjektet
Samarbeid med berørte
Vegplanleggerne må ta tidlig kontakt med berørte grunneiere. I gamle dager dro vi rundt på bygdene med kartrull under armen. Nå er planleggingen kontorbasert og profesjonalisert. Enkeltmenneskets interesser kan lett bli prioritert bort. Vi har mye igjen for muntlig kontakt. Lytte. Kommunisere, ikke bare informere. Forklare at vår jobb er å gi den enkelte en rettferdig behandling. Men også få fram at vi har som oppgave å ivareta storsamfunnets interesser. Vi må kontakte viktige talspersoner i lokalsamfunnet. Vi må ta ”dumme” spørsmål på alvor.
Planlegging er en krevende oppgave som krever prosjektledere som forstår sin rolle. De må være lyttende, mottakelige, ærlige, tolerante, hjelpsomme, positive, faglig dyktige. De må se på lokalbefolkningen, brukergrupper og interesseorganisasjoner som ressurser og ikke som motstandere som skal bekjempes. Erfaring viser at hvis man gir seg tid til å lytte og ta folk på alvor går planprosessen fort. Hvis man forsøker seg på snarveier kan prosessen ta lang tid.
Klargjør konflikter
Mange ørkenvandringer i planprosessen skyldes grunnleggende interessekonflikter mellom instanser og interessegrupper, for eksempel om ønskeligheten av en omfattende infrastrukturutbygging. Partene i planprosessene må være åpne om sine verdisyn, gjerne strekke seg for å bli enige, men også klargjøre meningsforskjeller.
Konflikter er positivt. De klargjør interessemotsetningene. God konflikthåndtering kan gi et bedre grunnlag for å ta beslutninger. Vi er altfor redde for konflikter. Vi prøver å samordne eller utrede dem bort, eller dreie diskusjonen over på prosessen i stedet for realitetene i saken. Begge deler er dumt.
For mye samordning eller søken mot enighet fører lett til dårlige kompromisser. Dersom vi diskuterer prosessen for mye, mister vi grepet på realitetene i saken, og vi havner fort i en situasjon med krav om nye utredninger, omkamper og tidstap.
Konflikter er spennende utfordringer. Hvis vi klargjør konfliktene og valgmulighetene, blir det lettere for politikerne å ta standpunkt.
Beslutningsrelevans
Vi utreder ofte mer enn nødvendig for den beslutningen som skal tas. Planen for motorvegen i Asker og Lier veide 18 gram. Den dag i dag har denne vegen høy kvalitet, trafikkmessig og miljømessig. I dag er 10 kg plandokumenter mer vanlig. Blir det bedre veg av det?
Dokumentasjonskravet i dag er selvfølgelig mer omfattende enn for 30-40 år siden, men dokumenthaugene er utilgjengelige og uforståelige for mange. Planleggerne må trekke ut essensen som bør presenteres for de berørte og for politikerne. Tunge dokumenter er et demokratisk problem. Berørte og folkevalgte mister oversikten eller gidder ikke lese.
Det er lett å kreve mer utredning. Vi bør si nei oftere. Mer utredning kan være en unnskyldning for ikke å ta en konflikt og fatte en beslutning. Tverrfaglighet i en tidlig planfase har vi god erfaring med. Vi ber hver faggruppe trekke opp det ideelle alternativet ut fra sitt ståsted. Slik kan vi få bredde i diskusjonen tidlig, og spissing etter hvert.
Tempo
Planlegging tar lang tid. En kommuneplanprosess pågår ofte i 4-5 år. Deretter går det gjerne 2 år før reguleringsplanen er vedtatt og enda noe tid før bevilgning er avklart og tiltaket kan gjennomføres. 10 år fra planleggingen starter til anleggsstart er ikke uvanlig. Stamvegen gjennom Os sør for Bergen ble planlagt i 60 alternativer gjennom 40 år. Til slutt endte alt i tunnel.
Dagens tidsbruk er problematisk i et samfunn som krever raske beslutninger. Stor tidsbruk kan sette planleggingen i miskreditt, og føre til utålmodighet hos berørte og politikere med påfølgende raske og lite gjennomtenkte beslutninger.
Arbeidet fra første strek til anleggstart kan gjennomføres på 2-3 år. Dette krever at partene i planprossen er enige om spillereglene. Et planprogram kan brukes til å beskrive kritiske tidslinjer og forplikte partene til å holde framdriften. Når en løsning er i sikte bør store ressurser settes inn på gjennomføring. Kanskje planlegger vi for mange prosjekter samtidig.
Sikre og miljøvennlige veger
Beslutningstakerne trenger, og ønsker, gode rådgivere. Effektiv gjennomføring av prosjektene krever at planleggerne har kompetanse og tillit. Å planlegge innebærer å spå om framtida. Det er ikke lett. Ivar Orvedal har skrevet et dikt om det:
Planleggaren
tek store steg bakover,
og får større oversyn.
Med ryggen til
det kommande.
Det er jo berre: Noko
vi ikkje veit.
Hva vil befolkning og politikere kreve av vegene i framtida? Jeg vet ikke. Men jeg kan gjette. Effektiv transport selvsagt. Men kravet vil også være at vi gjør noe med medaljens bakside. I flytrafikken og jernbanetrafikken fører dødsulykker til stor oppstandelse, jakt på de ansvarlige, endringer i system og rutiner. Det samme vil gjelde vegtrafikken. Satsingen på trafikksikker het er ikke et politisk vindblaff. Null drepte vil være kravet i framtida. Statens havarikommisjon har tatt inn vegtrafikkulykker som del av sin virksomhet fra 1. september 2005. Nye vegnormaler som kommer i 2005, er laget for å gjøre et betydelig innhogg i de styggeste ulykkene.
Luftforurensing er et minst like stor problem for liv og helse som trafikkulykkene. Problemet øker etter hvert som tusener strømmer til byene. Moderne mennesker, og ikke minst ungdommen, har fått smaken på kafékultur, levende bysentra og sosialt byliv. Mange flytter inn i sentrale byområder som er nye statusområder. De nye byboerne er rike og kravstore. De vil kreve gode bomiljøer og ren luft. De store trafikkstrømmene må ledes utenom, og bysentra tilrettelegges for kollektivtrafikk, syklende, gående og nye kjøretøykonsepter.
Samarbeid og prosesser er viktig. Viktigst er det at vi er faglig dyktige. Vi må stille de riktige spørsmålene, og foreslå de gode løsningene.
