Norge deltar i ODP som medlem sammen med 19 andre nasjoner. I dette havet finnes interessante sedimenter, spredningssoner og sannsynligvis aktive vulkaner, samt mulige store mineralforekomster. Selv om disse ligger på 4000 meters dybde, kan de tilgrensende nasjonene som finner ut noe om denne havbunnen, være først ute med å kreve utvidede grenser mot områdene.
Nansen og Sverdrup utførte målinger her, etterfulgt av russere og amerikanere under den kalde krigen. Senere har atomubåter gjort nye målinger under isen. Disse undersøkelsene forteller oss at Polhavet kan deles inn i flere områder: Amundsenbassenget har dybder på over 4000 m.
Gakkelryggen er preget av aktiv spredning og varmeoppkommer. Den merkelige Lomonosovryggen, muligens et sunkent kontinent, strekker seg 1500 km lang og 100 km bred tvers over det islagte oseanet, med dybder som vi kjenner igjen fra vårt eget Vøringplatå – 1200 meter.
Borestart 2003
Var det slik at Polhavet var isfritt for bare 2,6 millioner år siden, og i så fall – hvorfor? ODP har nå satt i gang strategisk planlegging for fremtidig forskningsboring i Polhavet. Den første banebrytende boringen kommer sannsynligvis allerede i 2003, med den svenske isbryteren Oden som sentral aktør.
Den totale prislappen på en slik operasjon er meget høy, cirka 0,5 milliarder kroner, men informasjonene fra sedimentene her oppe er vitale for vår forståelse av tidligere klimaperioder. Det internasjonale forskningssamarbeidet ODP ikke bare tør å satse pengene til medlemsnasjonene, men pålegger dem å akseptere at de klissete borekjernene får en verdi som tilsvarer deres egen vekt i gull.
Trenger et fartøy
Med 20 års tidshorisont i Polhavet vil Norges muligheter for å komme langt frem i denne forskningsinnsatsen være stor, men betingelsen er at vi satser stort! Her mangler det nemlig vitalt utstyr: Et stort, kraftig fartøy som kan ligge stille i isen og bore, med hjelp fra bare én annen isbryter, og ikke fra to eller tre andre isbrytere, slik som i dag. Er det noe vi kan her i landet, så er det innovasjon til havs. Kunne vi bare bygget ett stort isforsterket, kraftig fartøy i løpet av de neste tre til fem årene, så vil vi kunne ta innersvingen på de fleste andre nasjonene. I denne sammenhengen er to ting ganske sikre:
Vi vil få økonomisk støtte fra ESF (European Science Foundation) til å bygge fartøyet.
Vi vil kunne tjene inn igjen innsatsen, ved utleie til ODP, ESF og andre.
Fartøyet må bygges slik at det kan arbeide i ishavet om sommeren og andre steder på kloden ellers i året. Regjeringen og Norges forskningsråd har intensjoner om å bringe lille Norge opp og frem i internasjonal forskningssammenheng. Vi vil få økt internasjonal prestisje og verdifulle forskningsresultater, og vi kan stimulere egen verftsindustri. Nå er tiden inne til å sette igang med et stort maritimt nasjonalt prosjekt, med lang virkning inn i fremtiden. Egentlig er det bare å trø til og vise at vi ikke sover på oljefondet vårt, men bruker det, til felles nytte, på en konstruktiv og positiv måte.
Tradisjon
Hessen og Orheim peker i en kronikk i Dagbladet 29.06.00, Akterutseilt forskning?, på den betydelige innsatsen Norge gjorde i forbindelse med arktisk forskning for 100 år siden. De fremhver dessuten at andre nasjoner som Tyskland, Sverige, Russland i dag gjennomfører arktiske ekspedisjoner med sine store isbrytere og isforsterkede forskningsfartøy. Norges bidrag er i dag Svalbard og forskningsfasilitetene på øygruppen.
Men vi bør absolutt ikke slå oss til ro med det vi har fått til på Svalbard. Svalbard er ikke mer enn et fastforankret geografisk sted, som en port å betrakte. Forbi denne porten burde vi med våre lange tradisjoner i internasjonal havforskning, skipsfart og offshoreindustri kunne seile med stolte forskningsfartøy. Men i vår anselige flåte av fartøyer finnes det neppe et eneste ett som, selv midt på sommeren, kan bevege seg mer enn noen hundre kilometer nord for øygruppen uten hjelp av svenske, finske, russiske, tyske eller canadiske isbrytere! Dette er nesten pinlig – men det er faktisk en realitet.
