Selv om vindkraft også har livets rett på enkelte steder, så deler jeg Andersens syn om at det ikke er løsningen på Norges energibehov.
I samme utgave av TU har Kåre Walseng, leder for NITO i Nord-Trøndelag et innlegg om "verdiskaping fra gass". Her oppfordres det politiske miljøet til å gripe muligheten. Hovedpunktene i dette innlegget støtter jeg også på det varmeste.
Derimot merker jeg meg at både Andersen og Walseng kritiserer politikere som gruppe for dagens feilslåtte energipolitikk. Det faller meg litt tungt for brystet. Fremskrittspartiet står definitivt i opposisjon til de øvrige partiene hva gjelder energipolitikken, noe også energiministeren har påpekt flere ganger på Stortinget den siste tiden.
Inntil "aktørene" i den energipolitiske debatten viser at de ser at det er forskjell på partienes politikk, så vil det brede stortingsflertallet som i dag styrer energipolitikken ikke føle behov for å justere kursen. Sammenlign dette med miljøbevegelsens strategi, hvor de sier rett ut til politikerne hvilke politikere/partier de liker eller misliker innenfor sine kampområder. Dermed klarer de å presse stadig flere politikere til å lytte til miljøbevegelsens sak, fordi politikerne ikke våger eller ønsker å få negativ publisitet. Innen energipolitikken derimot, blir ros og ris så generell at ingen på Stortinget føler seg truffet.
I dagens situasjon har jeg som FrP-politiker god samvittighet over FrPs innsats på Stortinget. Det siste året har FrP fremmet over 30 forslag om endring av energipolitikken. Samtlige, bortsett fra ett, er dessverre nedstemt. Vi har gjennom mange år jobbet for å øke kraftproduksjonen i Norge, blant annet ved å kjempe for bygging av gasskraftverk ved å legge til grunn realistiske rammevilkår. Vi vil også tilrettelegge for vannkraft/småkraftproduksjon. Det har skaffet oss mye kritikk og irritasjon fra deler av miljøbevegelsen og energiminister Steensnæs.
Innen energipolitikken er forståelse for tidshorisonter og dimensjoner fraværende når man diskuterer tiltak. Stortinget fremstår som handlingslammet, noe Stortingets behandling av stortingsmeldingen om forsyningssikkerhet illustrerer. Det bør ikke herske tvil om at dagens situasjon i stor grad kunne vært unngått ved politisk handlekraft. Det har vært allment kjent at kraftbalansen de siste ti årene har blitt svekket. Likevel har de øvrige partiene i større og mindre grad sett bort fra dette, spesielt når miljøpolitiske symbolsaker har stått på dagsordenen. Det øvrige stortings holdning til CO 2 holder tilbake utbygging av gasskraftverk. Omfattende byråkrati stopper utallige minikraftverk. Ap og Stoltenberg satte en effektiv stopper for å utnytte det betydelige vannkraftpotensialet i Norge.
FrP er selvsagt villig til å sikre tverrpolitisk handlekraft i energipolitikken - både på kort og lang sikt. Men kraftkrisen løses ikke alene ved regjeringens ønsker om bruk av varmepumper og vindmøller, så realistisk må man være. Med dagens sammensetning av Stortinget vil man fortsatt forsøke å dekke dagens kraftbehov med symbolløsninger innen "alternativ energi" på bekostning av de realistiske alternativene som virkelig monner.
Øyvind Vaksdal
stortingsrepresentant, FrP
