Det bygges i disse dager 280 kjernekraftverk verden over. Det er fortsatt diskusjon, men konklusjonen er klar; Kjernekraft er en del av framtiden og en del av den mulige løsningen på klimaproblemet. Selv FN konkluderer slik.
Nå kommer også Norsk Industri på banen og ønsker å se på kjernekraft etter finsk modell. Her har industrien gått sammen for å bygge verdens mest moderne kjernekraft for å skaffe energi til eget formål. Flere andre land vurderer det samme.
Kjernekraft i Norge har hittil ikke vært aktuelt. Mange vil si årsaken er at ”det ikke er aksept for det i befolkningen”. Dette er kun en halv sannhet. Hovedårsaken er nok heller at vi har vært bortskjemt med billig energi fra vannkraft, og fossile energikilder rett utenfor vår langstrakte kyst. Hadde vi, som de fleste land i verden i dag, vært avhengig av arabiske oljesjeiker eller kullkraft for å få varme i stua, kan det være vi hadde sett annerledes på saken.
At industrien nå kommer inn i debatten, skyldes at de har innsett at kraftprisene vil øke. Og at de må se langt etter et særnorsk industrikraftregime.
Kjernekraft er likevel ikke uproblematisk. Selv om teknologi- og sikkerhetsutvikling nærmest har eliminert risikoen for Tsjernobyllignende ulykker i nyere anlegg, er problemene med avfallshåndtering og spredning fortsatt relevant. Det første mener de svenske og finske miljøene at de er i ferd med å løse. Det siste hevder forkjemperne er et problem uavhengig av kjernekraft til sivile formål. I alle tilfelle er ikke Norge det mest problematiske landet - om en skulle være redd for at beriket uran kan komme i gale hender.
Dersom lagringsproblemet nå finner sin løsning i Sverige og Finland, bør Norge tenke seg godt om for, på historisk grunnlag, å ha en særnorsk anti-kjernekraftholdning. Blir kjernekraft andre lands strategi for å bevare sin industri, kan dette i verste fall bli en særnorsk avindustrialiseringspolitikk.
