Mesta AS ledes av en mann. Anleggsdirektøren er en mann. I neste sjikt i Anlegg er det fire menn og en kvinne. Regionsjef Ingvild Storås i Anlegg, Region Øst er eneste kvinne høyt oppe i anleggsledelsen og en av to på dette nivået i linjeledelsen i et nyetablert, statlig aksjeselskap. Så skjevt bør det vel ikke være når Staten konstruerer noe helt nytt. For i Mestas styre er alt i orden med kjønnsfordelingen, der har man fulgt regelverket.
- Fornøyd med bedriftens kvinnesyn?
- Absolutt! Dette har ikke noe med kvinnediskriminering å gjøre. Det er systemet som skaper skjevheten, og årsaksrekken starter med at for få jenter velger realfag på videregående. Jentene velger også tradisjonelt mykere fag enn mitt i Trondheim. De som havner i vegsektoren som sivilingeniører har oftest spesialområder som vegplanlegging og miljø, sier regionsjefen til Våre Veger. Men for henne ble valget ingeniørgeologi på Berg A. Hun flyttet til Oslo i 1988 for å ta diplomoppgaven i Vegdirektoratet, som tok imot med åpne armer og sommerjobb attpå. Temaet for oppgaven ble vannlekkasjer og injeksjon i Hvalertunnelen, som da var under bygging.
Siden har hun holdt seg i vegsektoren. Ingvild Storås er nå 40 år. Hun er fra Norheimsund i Kvam kommune i Hardanger og vokste opp i en skolefamilie, ikke i en ingeniørfamilie. Søsteren ble også sivilingeniør. Storås har selv to jenter på åtte og ti sammen med realist-mannen sin hjemme på Grefsen.
- Det var tilfeldig. Jeg tok naturfaglinjen og deretter ettårig stud.fag i økonomi i Bergen. Valget sto mellom realfag og økonomi, og lysten på det første ble størst. Men jeg tenkte ikke på vegsektoren. Interessen for å bli ingeniørgeolog kom med fine sommerjobber. Først på teknisk kontor i Kvam kommune, så i det kommunale kraftverket, og deretter på Sture i Øygarden i Hydros store ilandføringsprosjekt. Det var sommeren i Øygarden som vekket sansen for fjell og tunneler. Undersjøiske tunneler.
Ingvild Storås er ikke stillesittende kontorist i Mestas hovedkvarter på Lysaker. Hun er stadig på tur til anleggsstedene. Hun vil være en synlig leder. De største Mesta-prosjektene i regionen for tiden er E6 Østfold, E18 ved Askim, Rv 4 Raufoss – Hunndalen, Rv 2 Kløfta – Nybakk, Solvik vann- og avløpsanlegg for Bærum kommune og Rena bru for Forsvarsbygg.
Hun har selv aldri vært anleggsleder og pendler over lengre tid.
- Nei, det frister ikke med mann og barn. Jeg har fast bosted, men har alltid vært mye på reise. Anleggsledelse har tradisjonelt vært en nomadetilværelse, dette er også en forklaring på at vi er så få kvinner i bransjen. Far tok med seg familien eller pendlet, det var det vanlige. Anleggsledere må fortsatt jobbe der hvor prosjektene utføres, men det må tilrettelegges bedre for familiefolk enn før hvis vi ikke bare ønsker anleggsledere under 30 eller over 50. Ikke bare for å rekruttere blant kvinner, kravene til slik tilretteleggelse vil i stadig større grad også bli stilt fra mennene.
Samfunnsutviklingen krever arbeidstidsordninger som passer familiefolk. Folk er forskjellige, det trengs individuelle ordninger og fleksibilitet. Bransjen må tilpasse seg utviklingen for å være attraktiv, i dag stiller unge og dyktige folk krav når de søker jobb. Ungdommen er mindre trygghetssøkende enn noen gang. Den tenker mer på spennende utfordringer enn på sikkerhetsnettet. Anleggsbransjen må ha trykk i arbeidet med å komme dem i møte. Bransjens status må heves, og da trengs det markedsføring.
- Dere er blitt kritisert for lave anbud?
- Kritikken er grunnløs. Det er ikke store forskjeller. Marginene er små, konkurransen er skarp. Vi var 0,8 prosent under da vi fikk E6 i Østfold, det er ikke mye. Statistikken viser at når vi vinner et anbud, så er avstanden til den neste betydelig kortere enn når vi taper. Vår eier stiller forretningsmessige krav til oss. Krav om overskudd. Vi dumper aldri prisen. Når vi regner på noe som vi kan godt, så treffer vi gjerne godt også. Mestas ledelse har vært dyktig til å få tak i den kompetansen som manglet i Vegvesenet, økonomer og erfarne forretningsfolk. Endringsviljen blant Mesta-ansatte har vært og er stadig enorm og imponerende. Vi er fremdeles i omstillingsfasen fram til årsskiftet. Fra 2006 er også alle funksjonskontrakter ute på anbud.
- Du savner ikke tryggheten i Vegvesenet?
- Jeg hadde fine og spennende år som offentlig ansatt, men jeg er ikke en spesielt trygghetssøkende person, sier Ingvild Storås. Først var hun på anleggskontoret i Vegdirektoratet. Deretter var hun prosjektleder for flere av Vegvesenets FOU-prosjekter innen tunnelvirksomhet. Fra 1998 koordinerte hun Vegvesenets tunnelvirksomhet i egenregi, som hadde fagmiljøer i seks fylker. Hun var med i den sentrale prosjektgruppen i Divisjonsprosjektet, som ble et AS-prosjekt. Før det ble Mesta for henne, var hun pendler til Vestfold, der hun var produksjonssjef, leder for Vegvesenets entreprenørvirksomhet i fylket. Hun var med som ansatt-representant i interimstyret i Vegproduksjon og styremedlem i Mesta til i fjor.
- Det har skjedd mye de siste årene. Som regionsjef er det blitt mye jobbing. Det har vært arbeidsomt og lærerikt, men jeg har det gøy i arbeidet mitt. Familien og jobben har førsteprioritet, så en del egne aktiviteter har nok måttet vike i denne fasen sier Ingvild Storås, som tidligere har hatt god nytte av sine 177 centimeter som volleyballspiller. Ingeniørgeologen er glad i fjellet, savner Hardangers høye fjell i Oslo, men lite annet.
- En dårlig arbeidsdag forekommer vel også?
- Ja, når noen skades alvorlig på et av anleggene. Da rykker jeg ut direkte for å snakke med folkene og støtte lederne. Dette går foran alt annet, og det er det selvsagt også forståelse for på hjemmebane. Vi har hatt ulykker, dessverre, og vi må bli enda flinkere på helse, miljø og sikkerhet. Vi bruker mye tid på dette arbeidet, og det skal vi fortsette med. Det er altfor mange ulykker i bygge- og anleggsbransjen. Dette er en risikobransje, så vi har ikke råd til å gjøre feil.
