Det er ikke helt til å forstå at Thurmann-Moe først ble tildelt Norsk Asfaltforenings Ærespris på Asfaltdagen i Oslo nå i januar. 76-åringen har i høyeste grad fortjent den, og den henger åpenbart høyt. Den omsider hedrede var helt sentral i utviklingen av "Retningslinjer for utførelse av bituminøse vegdekker og bærelag", som ble utgitt første gang i 1965 og ble kalt Svartboka. En kokebok for asfaltdekker. Bare nå avdøde vegsjef Per Helge Ulstad har fått denne æresprisen før ham. Det var i første rekke disse to som tok initiativet til foreningen for mer enn 30 år siden.
- Ulstad var motoren, jeg bidro mest til det faglige. Det var veldig gøy og utrolig hyggelig for meg å bli æresmedlem. Langvarig stående applaus fra omkring 300 fagfolk fra hele landet var en stor opplevelse, sier Torkild Thurmann-Moe til Våre Veger. Med kjemi (hovedfag), fysikk og matematikk fra Blindern begynte han i Vegdirektoratet i 1960. Og med unntak av et år i USA og et år på Statens forvaltningshøgskole, ble han der arbeidslivet ut. Nesten 40 år samme sted kan høres litt fantasiløst ut, men pensjonisten forsikrer at det aldri var noe hvilehjem.
- Det sier jo litt om hvor morsomt jeg syntes dette var! Hvis jeg hadde fått betalt for alle mine overtidstimer, ville jeg vært en holden mann. Hvis jeg hadde fått fem øre for hver kvadratmeter som er belagt med Otta-dekke rundt i verden, ville jeg vært en rik mann. Og hadde jeg fått en prosent av innsparingen ved bruk av Halvsålingsmetoden, vill jeg vært meget rik. Men jeg beklager meg ikke, det var jo bare moro, og jeg har det utmerket med pensjonen min.
Vi som drev med kunnskapsutvikling og -formidling på Veglaboratoriet tenkte overhode ikke på å ta patent på metoder som vi utviklet. Vi ga ny kunnskap fra oss med den største glede. Det var slik det skulle være i en kompetanseoppbyggende offentlig virksomhet. Vi og mange andre som hevet kompetansen må ha gjort en grunnleggende god jobb når det nå ligger i tidsånden at det meste kan privatiseres, sier Torkild Thurmann-Moe med et skjevt smil.
Han vil ikke ha noen rolle som en gamling som pukker på at alt var bedre før. Alt har vel sin tid, sier han velvillig. Hans tid var i en oppbyggingsprosess der han fikk stor frihet av sine sjefer og ganske bra med ressurser til å streve for å gjøre vegholdet mer og mer kostnadseffektivt sammen med dyktige og entusiastiske medarbeidere.
- Transport var også på den tiden Vegvesenets hovedprodukt, og det var derfor viktig å få faste dekker også på de svært lange vegstrekningene med liten trafikk. Byggematerialer måtte en finne i nærmeste skjæring for å få ned kostnadene, og det krever god innsikt og materialkunnskap. Kostnadseffektivitet handler også om asfaltdekkets levetid. Otta-dekket holder normalt i fire til seks år, med to lag i ca. 12 år. Mest kostnadseffektivt av alle dekker, viste en test på 70-tallet. Det er bra når prisen er den halve i forhold til å legge vanlig asfaltdekke overalt, slik entreprenørene helst har villet. Metoden er svært enkel: en sprøyter amintilsatt asfalt utover vegen, strør jevnt med grus og presser det hele sammen med vegvalse. Aminet formidler bindingen mellom asfalten og en fuktig steinoverflate. Resultatet kom som følge av det Thurmann-Moe kaller simpel tenkning og en fornuftig kombinasjon av kjente kunnskaper.
Veldig mange veger i Norge fikk fast dekke til halv pris før oljerikdommen kom. Nå skjer det samme i Afrika, Sør-Amerika og i Fjerne Østen. Norads vegprosjekter er god u-hjelp. Her hjemme var Thurmann-Moe også hjernen bak såkalt halvsåling av hjulsporslitte asfaltdekker, en metode som årlig har spart mllom femti og hundre millioner kroner. Han fikk bygget en diger karusell - en testbane i Veglaboratoriet som ble brukt til å utvikle ekstremt slitesterke dekketyper for høytrafikkveger. Han laget de første bestemmelsene om bruk av piggdekk og ledet også utviklingen av et administrativt system for styring og prioritering av Vegvesenets FOU-virksomhet. Mye mer enn asfalt, med andre ord.
- Det er litt trist at kompetansen nå synes å bygges ned! utbryter Torkild Thurmann-Moe og viser at den gamle vegmannen kan styre sin begeistring for utviklingen.
- Det var Vegvesenet som drev det meste av kompetansoppbyggingen, nå er dette i stor grad overlatt til entreprenørene. Da tror jeg nok ikke at de litt risikable prosjektene med stort lønnsomhetspotensiale, men som ikke garanterer rask inntjening, blir realisert. Det er en del mer man bør forbedre, for eksempel til fordel for miljøet. Vegvesenet synes å være på veg fra å være en særdeles kompetent bestiller og bidragsyter til å bli kontoristpreget. Man må systematisere erfaring for å være på hugget og kunne se nye muligheter. Det sier seg selv at jo mer du vet om biler, jo bedre dialog får du med verkstedet, og reparasjonen blir billigere. Vegvesenets rolle blir mer triviell enn den var. Det blir ganske dyrt å kjøpe kompetanse. For meg er det ikke opplagt at det blir bedre og billigere enn før.
Jeg er kritisk til noen sider ved privatisering. Gjennom et langt liv har jeg sett at private aktører ofte har litt andre motiver enn hva som er til samfunnets beste. Dette er legitimt, fortjeneste er en utmerket drivkraft. Men det er også kortsiktig. Her kan jo skandalen med Romeriksporten og andre lignende prosjekter være skremselsbildet. Billig tunnel, men enorme vedlikeholdsutgifter til evig tid. Altså ikke særlig kostnadseffektivt, beklager veteranen.
Men som sagt, han er ferdig med fag. Han fyller livet med helt andre ting. Han holder et par hytter ved en familieeid skogsgård i Romeriksåsen i Gran kommune i orden. Barn og barnebarn disponerer den ene. Barndomshjemmet på Ljan sør i Oslo krever sitt. Dit flyttet han etter 30 år på Ullern. Dessverre døde hans lektorkone like etterpå, bare 56 år gammel. Han har 250 kvadratmeter og tre måls tomt med utsikt til Nesodden, Malmøya og Oslo sentrum. Da kan det jo virke litt spesielt at Torkild Thurmann-Moe er så opprørt over fortetning i Oslos småhusområder.
- Det er ikke noe galt med fortetning, det som er galt er at vi får nye boliger i alle moteretninger i etablerte strøk, uten at de harmonerer med det eksisterende. På en tomt som min kan huset fra 1910 rives og erstattes med fire blokker med til sammen 20 boenheter. Det kan tjenes helt uforholdsmessig mye på transaksjonen, og blokker i villastrøk er ikke harmonisk fortetning. Jeg ble veldig provosert av uharmonisk fortetning i småhusområdene i Oslo for noen år siden og ble med på å danne et utvalg som protesterer overfor myndighetene, Utvalg for Harmonisk Fortetting har 55 velforeningen bak seg, og har fått gjennomslag for mange fanesaker.
Da var Torkild Thurmann-Moe allerede leder av Fellesutvalget for velforeningene i Nordstrand bydel. Han er nå også styremedlem i kontaktutvalget for alle Oslos velforeninger, nærmere 140. Det er ikke den enkelte stilart pensjonisten har noe imot, han er imot å klemme inn noe moderne og annerledes som bryter med omgivelsene, stilforvirringen.
- Jeg bruker mye tid på disse vervene og andre verv, i perioder full uke. Uten pc og internett hadde jeg ikke rukket så mye. Jeg leder reisekomiteen i det lokale pensjonistuniversitetet og har nå i fire-fem år vært formann i Vegdirektoratets pensjonistforening. Det arrangeres kulturelle møter og utflukter. Et tilbud til alle, og blott til lyst. I år skal vi til Norsk vegmuseum ved Lillehammer med innlagt stopp på Hadeland Glassverk. Foreningen har 75 medlemmer og er ganske aktiv. Kulturelle aktiviteter er berikende, selv er jeg veldig musikkinteressert og har i sin tid vært ganske brukbar på piano. Jeg er også avhengig av å gå på ski, men det er jo ikke så greit med snømangel.
- Har du fått mye internasjonal heder for asfaltinnsatsen?
- Bortsett fra interne, mer spøkefulle "ordener", er æresmedlemskapet jeg nettopp fikk den første. Men jeg fikk jo etter hvert en faglig posisjon i asfaltmiljøet i Norge, Norden og internasjonalt, og ble bedt om å holde foredrag og delta som "session chairman" på internasjonale konferanser. Jeg har fremdeles mange gode venner i det internasjonale fagmiljøet. Og Otta-dekket ble jo godt mottatt overalt fordi det er så enkelt å utføre, krever så lite utstyr og baserer seg på lokal stein Stein man nærmest finner langs vegen. Det er jo hyggelig med anerkjennelse, og at metodene mine ble godt mottatt. Men det viktige er jo at u-land og andre brukere får bedre og kostnadseffektive veger.
