KLIMA: I innlegget «Usikre prognoser» i TU (0208) ga jeg noe underlag for hvorfor IPCCs globale temperaturprognoser er usikre. Det er senere kommet to innlegg med kommentarer i TU, og jeg utdyper her synspunktene på hvorfor klimaprognosene må betraktes som meget usikre.
HadCRUT3 målinger som også IPCC benytter, viser at den globale temperaturen økte sterkt i perioden 1970-1998, men disse målingene viser også at det ikke har vært økning i den globale temperaturen fra 1998 og frem til mars 2008. Se også www.Climate4you.com og IPCCs prognosemodeller http://www.forskning.no/artikler/2008/april/179555. Januar 2008 var også den globalt kaldeste januar måned siden 1989.
Fasiten på prognoseusikkerhet sitter IPCC selv med. I år 2000 laget de temperaturprognoser for den neste 100 år. De er vist i IPCCs siste hovedrapport Fourth Assessment Report, The Physical Science Basis, Summary for Policy Makers (2007). Temperaturprognosene for utslippsalternativene lavt, medium og høyt klimagassutslipp går alle kraftig oppover, mens altså temperaturen i perioden frem til februar 2008 har flatet helt ut. Usikkerhetsgrensene for prognosene er også små, noe som viser at IPCC mener at usikkerheten i prognosene ikke er stor. Dette er da også feil!
IPCC forklarer nå i etterhånd at årsaken til at de har bommet på prognosene skyldes redusert solflekkaktivitet i siste del av perioden, oppblomstring av El Niño i starten av perioden og La Niña nå. Slike forklaringer i etterhånd, øker ikke treffsikkerheten i prognosene. Da må disse faktorene bygges inn. IPCC har siden forrige hovedrapporter nedgradert effekten av endringer i solaktivitet. Samtidig utelater de mulige effekter fra variasjoner i UV- og røntgenstråling.
Men det er også andre betydelige usikkerheter i IPCCs prognosemodeller. I IPCCs hovedrapport fastslås det at de ikke har lyktes å modellere effekten av skyer/vanndamp som har atskillig større betydning enn de menneskeskapte drivhusgassene. Dette skyldes at skyer skjermer jorden for oppvarming samtidig som de også sammen med vanndampen absorberer refleksjonsstråling fra jorden og i et mye større bølgespektrum enn de menneskeskapte drivhusgassene. I tillegg har IPCC ikke lyktes med å modellere effekter fra solens magnetfelt som styrer mengden kosmisk stråling og som igjen kan påvirke skymengdene.
Siden 1850 har CO 2-tettheten som skal være en viktig driver for temperaturen, økt fra 280 til 384 ppm, hvorav 20 ppm de siste 10 årene. Med andre ord, ca 19 prosent av CO 2-økningen i løpet av de siste 150 årene har kommet de 10 siste år uten at det er registret særlig økning i temperaturen. Det ser dermed også ut til at det er store usikkerheter i CO 2-pådraget.
I tillegg er klimamodellene store og komplekse med svært mange variable, og det er kaotiske elementer i temperaturutviklingen. De forholdsvis betydelige usikkerhetene som avdekkes burde også sette i gang en debatt om risikoen for at mange av de klimatiltak og investeringer som nå settes i gang ikke vil få noen effekt.
Kjell Stordahl
