Av flere grunner har programvarepatent lenge vært uaktuelt i Norge. Den siste tid er dette endret, slik at en aktuell problemstilling er blitt om man skal la sin programvare patentere eller satse på tradisjonell opphavsrettslig beskyttelse.
Dersom patentet utformes riktig, vil patent beskytte selve ideen bak programvaren mot at andre kan bruke samme idé. Den som har patentet, får en enerett. I forlengelsen av dette er det viktig å huske at man kan tjene penger på å lisensiere ut bruken av den patenterte rettighet.
Et annet viktig aspekt ved eneretten er at den er en prioritetsrett. Det betyr at selv om andre senere søker om et tilsvarende patent, vil de bli avvist, uavhengig av om de rent subjektivt kjente til det registrerte patentet eller ikke. Dette er en grunnleggende forskjell til opphavsretten.
Forskjeller
Dersom man på den annen side satser på opphavsrett, er beskyttelsen en annen. Opphavsmannen er beskyttet mot at andre lager kopier av programmet og utnytter kildekoden. Selv om dette kan virke ganske omfattende, er det viktig å se at selve ideen bak verket ikke er vernet slik den er ved patent. Dette innebærer at den som for eksempel har laget et operativsystem, ikke er beskyttet mot at andre kan lage tilsvarende senere - men de kan ikke da benytte akkurat den samme kildekoden.
Forskjellen mellom opphavsrett og patent gjør at de fleste ønsker seg patent. Når mange likevel ikke går inn i en patentprosess, skyldes dette at opphavsrett i mange tilfeller er lettere å få.
I en situasjon der man er i tvil om et prosjekt raskt vil kapre markedet eller like raskt falle til jorden, kan det være hensiktsmessig å levere inn en patentsøknad for å hindre eventuelle konkurrenter. Samtidig kan man da ha et pragmatisk syn på om man virkelig ønsker å fullføre hele søknadsprosessen.
Ulemper ved patent
Selv om patent er en meget god måte å beskytte programvare på, er det både kostbart og tidkrevende. Dessuten blir kostnaden høyere jo flere land man trenger beskyttelse i. Man må søke Patentstyret om å få innvilget patent, og et av de grunnleggende vilkårene er at oppfinnelsen i søknaden er en objektiv nyhet.
Om man vurderer å søke om patent, er det derfor viktig ikke å gå allment ut med ideen - da har man nemlig selv ødelagt muligheten for å kunne få patent senere. Dette betyr også at man ikke kan få patent for programvare som allerede er i kommersiell bruk. Dersom man ønsker å diskutere en patenterbar programvare med andre, bør man derfor få utarbeidet en taushetserklæring slik at informasjonen ikke spres videre.
Automatisk opphavsrett
Opphavsrett er lettere å sikre enn patent. Retten oppstår nemlig helt automatisk når det foreligger et dataprogram som er et resultat av, og som preges av, en individuell og skapende innsats. Det er ingen registreringsordning og intet krav til nyhet slik som for patent. Dette er klare fordeler ved opphavsrettslig beskyttelse.
Dersom programmet likevel har preg av det man pleier å kalle en mer "håndverksmssig tilblivelse", er det tvilsomt om programmet er opphavsrettslig beskyttet. Etter min mening kan man på denne bakgrunn stille spørsmål om den utstrakte bruk av programvarebiblioteker i noen tilfeller kan føre til at enklere programmer ikke nyter opphavsrettslig vern. Er man i en situasjon der man ikke får opphavsrettslig beskyttelse, kan det være mer aktuelt å bruke patentretten eller avtalebaserte metoder.
I vurderingen av hvilken beskyttelse som trengs, bør man bruke kompetente rådgivere for de enkelte spørsmål. En advokat bør for eksempel ikke brukes til å skrive patentkrav. Slike patentkrav skrives nemlig i en helt egen sjargong som patentingeniørene kan best. Og på samme måte bør man ikke la en patentingeniør vurdere om patent virkelig er nødvendig eller om opphavsrettsbeskyttelse er godt nok i en konkret situasjon. Det bør man overlate til en advokat med særlig kunnskap i opphavsrett.
Forskjellen mellom opphavsrett og patent gjør at de fleste ønsker seg patent.
Artikkelforfatteren EVA I. JARBEKK er advokat i Advokatfirmaet Selmer D.A.