Med få unntak har utbyggingsprosjekter på norsk sokkel de siste 10 årene blitt gjennomført etter EPC-kontrakter (Engineering Procurement Construction). I det ligger at kontrakt for engineering/design og bygging tildeles i ett. Dette har dannet grunnlaget for at norske verft, sammen med norske engineeringmiljøer, har vært konkurransedyktige i kampen om totalentrepriser på norsk sokkel. Tross høyere time- og produksjonspriser, har de levert bedre og billigere totalprosjekter enn de utenlandske konkurrentene.
At BP nå vurderer Claire-modellen ved utbyggingen av Valhall-prosjektet, skaper sterke reaksjoner hos norske verft. I Claire-modellen tildeles en engineeringkontrakt, mens selve byggingen skjer etter fabrikasjonskontrakter, etter det design som kommer ut av engineeringarbeidet. I stedet for å konkurrere på totalleveranse, blir de norske verftsmiljøene vurdert mot utenlandske verft på timepris og stykk-kostnader. Konkurransesituasjonen forverres.
Norske verft må akseptere å konkurrere om oppdrag på norsk sokkel. På samme måte må det være lov for utbygger å bruke den kontraktsform som anses tjenlig. Spørsmålet er derfor om BPs ønskede kontraktsform er tjenlig, og om selskapet alene kan bestemme hvilken kontraktsform som skal brukes.
Før 1995 og under Snøhvitut-byggingen og deler av Kristin har lignende modeller vært benyttet. Etter 1995 har utbygginger på norsk sokkel, etter avtaler mellom operatører, leverandørindustri og de politiske miljøer, vært gjennomført med EPC-kontrakter. Mens man før 1995 og i Snøhvit- og Kristin-utbyggingen hadde og har store kostnadsoverskridelser, har EPC-modellen gitt en betydelig større forutsigbarhet på kostnadssiden. I forhold til land hvor Claire-modellen normalt brukes, blant annet England og Nederland, kan norsk sokkel også vise til lavere utbyggingskostnader det siste 10 årene.
Årsaken til dette er at et utbyggingsprosjekts totalkostnad ikke avgjøres kun av time- og stykk-kostnader. Tvert i mot er koordinering av prosjektet og mellom delprosjektene kritisk for suksess. Å se engineering og bygging i sammenheng reduserer dobbeltarbeid og sikrer at design legger til rette for, og ikke motarbeider, effektiv bygging. Til sist medfører EPC-kontrakten at en leveransegruppe har felles ansvar for å levere prosjektet i henhold til timeplan, kvalitetskrav og budsjett. Ansvar for avvik kan ikke dyttes over på andre leverandører eller på utbygger. Ut fra erfaring på norsk sokkel virker altså EPC-modellen å foretrekke
Når PB likevel ønsker å kjøre etter en annen modell, bygger det sikkert på gode erfaringer fra andre prosjekter. Hadde BP også vært eneste økonomiske interessent på utbyggersiden, måtte vi ha akseptert det. Men slik er det ikke. For det første er BP kun operatør for en gruppe lisensinnehavere. Utbyggingskostnadene, og dermed også valg av kontraktsmodell, er derfor av interesse for disse. For det andre gjelder dette en utbygging på norsk sokkel, hvor grunnrenten i form av særskatt på oppnådd økonomisk resultat skal tilfalle fellesskapet. Dersom en operatør velger en utbyggingsmodell som åpenbart gir høyere kostnader eller høyere risiko enn nødvendig, med det resultat at fellesskapets grunnrente blir lavere, er saken plutselig interessant for oss alle. Om en løsning også er i disfavør av norsk industri, er det ekstra kritisk.
BP balanserer i denne saken på slak line. Å velge en kontraktsmodell på tvers av norsk tradisjon og norske interesser på norsk sokkel, krever dokumentasjon på at dette er hensiktsmessig for utbygger, lisensinnehavere og andre interessenter. Det mangler BP.
Tommy Rudihagen
Ansvarlig redaktør
