Få andre yrkesgrupper har opplevd så dramatiske følger av strukturendringene innen norsk industri som industridesignerne. På kort tid er antall firmaer og aktive utøver kraftig desimert.
I denne situasjonen har vi i VINN Design valgt å utvide vår kapasitet nettopp på designområdet. Vi mener det er viktigere enn noen gang ikke å la seg lamslå av problemene, men heller forsøke å se hvor norsk næringsliv har sin styrke og sine muligheter.
Velutdannet befolkning
Norges befolkning er i gjennomsnitt en av de mest velutdannede i verden. De fleste av oss har i tillegg god økonomi. Det burde til sammen danne et godt utgangspunkt både for å skape nye produkter og finne markedsmuligheter for å teste dem ut.
Tempoet i produktutviklingen på verdensbasis går fortere enn noen gang. Et nytt og unikt produkt har ikke vært lenge på markedet før det finnes et stort antall varianter over samme tema.
Dagens industribedrifter er derfor utsatt for et konstant krav om produktutvikling og fornyelse. Man må hele tiden være på jakt etter nye detaljer, funksjoner og materialer som kan gi produktet et særpreg. Man må finne billigere og mer effektive produksjonsmetoder. Man må også jakte etter noe som vekker oppmerksomhet, som holder på gamle kunder og tiltrekker nye, som skaper meromsetning og merinntekter for virksomheten. Og ikke minst: " value for money" for brukerne.
I et produktutviklingsprosjekt representerer industridesignerens bidrag i gjennomsnitt 5-10 prosent. Til gjengjeld legger dette arbeidet mange av premissene for den videre prosessen; detaljutarbeidelse av ideen, modellfremstilling, tilrettelegging for produksjon, testing mot markedet osv.
Tverrfaglig samarbeid
Design alene er altså ikke noe sesam-sesam. Men designerens fagkunnskap er et meget viktig bidrag, når den f.eks. kobles mot ingeniørkompetanse og markedsmessig innsikt. Industridesignerens styrke i denne sammenhengen er ekspertise på problemløsning, erfaring i å tenke helhetlig og evne til å utnytte synergieffekter mellom de ulike fagområdene som deltar i prosessen.
Utfordringen i et tverrfaglig samarbeid, som på området produktutvikling, er å utnytte faglige motsetninger på en positiv måte. Ofte er det nettopp kolleger med en annen bakgrunn og erfaring enn en selv, som stiller de viktigste og vanskeligste spørsmålene. Det er i møtet mellom faglige motsetninger og ulike innfallsvinkler at en løsning kan heves til noe nytt og innovativt. Ideer utvikler seg best når de møter motstand!
Også når det gjelder sammensetningen av designkompetanse er det viktig å lete etter motsetninger og ulikheter. Industridesignere er ingen homogen yrkesgruppe. Noen har sin styrke på form og estetikk, noen på teknisk innsikt, noen på evne til å finne nøkler til innfløkte problemer gjennom struktur og systematikk. For å få frem de beste løsningene bør et designmiljø derfor både ha en viss størrelse, og være sammensatt av mennesker med ulik alder, bakgrunn og erfaring.
Motstand i industrien
Fortsatt er det motstand i norske industrimiljøer mot å trekke industridesignere inn i utviklingsprosessen. Til en viss grad kan dette være industridesignernes egen skyld.
Fagets image som moteyrke kan lett skape avstand mellom dem som søker denne typen utdanning og de mange små og mellomstore bedriftene som norsk næringsliv i hovedsak består av. Norske industribedrifter har generelt sett lav "armanifaktor". De fleste leverer spesialiserte, tekniske produkter til andre produsenter. Dette er produkter som i beste fall oppnår merkevarestatus innen meget smale markedssegmenter, og som ofte er totalt ukjente for det store publikum. Som industridesigner i Norge er dette noe av det første man må akseptere og ta inn over seg.
Samme risiko
Et utviklingsmiljø som virkelig ønsker å bli tatt på alvor av norske bedrifter, må også være villig til selv å ta en del av risikoen for at ideen man prøver å selge, faktisk kan bli en flopp.
Innen møbelindustrien har man for lengst vent seg til at designerne kommer med langt på vei ferdigutviklede produkter - og først får penger på konto når de begynner å selge. Antagelig er dette den modellen norske industridesignere i fremtiden må innrette seg etter. Vil vi overbevise våre potensielle kunder om at vi tror på vårt eget fag og dets evne til å skape fornyelse og vekst, må vi også akseptere å jobbe på de samme risikofylte premisser som de selv gjør.
