Han ble vokalist, komponist, tekstforfatter og revyartist. Men i ungdommen ville Øystein Sunde bli ingeniør.
Et substansielt yrke med store krav til strukturell atferd og nøyaktighet. I stedet utviklet ordkunstneren fra Skarnes stadig mer de helt spesielle kreative sidene i seg.
Og mens ingeniører smykker seg med den tilårskomne ingeniørringen, ble varemerket til Sunde Norges mest munnrappe kjeft.
Et barn
Men interessen for tekniske rariteter har fulgt Øystein Sunde opp gjennom årene, og i store deler av artistkarrieren har denne interessen vært en sterk bidragsyter til de morsomme tekstene hans.
Sundes sans for tekniske ting har blant annet resultert i hans kjæreste hobby som er radiostyrte modellfly. Hjemme i hagen har han også en hagejernbane – med tro kopier av damplokomotiver.
– Han er jo et barn, sier folk om sin kjente sambygding hjemme på Skarnes – med respekt og et smil om munnen.
Hobby
Sunde har dessuten i mange år hatt en helt spesiell hobby. Som antagelig den eneste i Norge har han vært lidenskapelig opptatt av å fotografere eldre menn på moped – en interesse som ifølge ham selv har avtatt av naturlige årsaker de siste årene.
– Det er ikke så mange igjen av dem, verken mennene eller mopedene. Da jeg begynte å fotografere dem på slutten av 70-tallet, var mennene i 60-årene. Nå er de samme mennene over 80 og kjører ikke lenger moped.
Hva er så artig med gamle menn på moped, da?
– Mopeder går ikke så fort, men fort nok til at du må kle på deg full habitt med jakke og hjelm for å putre bortover. Jeg har en moped selv også – en Monark 1971 varemoped med tre hjul. Og jeg er æresmedlem i Nordbygda Mopedlag i Telemark.
Hvorfor ville du egentlig bli ingeniør?
– Jeg vet ikke helt, men jeg har i alle fall alltid vært teknisk interessert. Jeg gikk på reallinjen, og var glad i matte og fysikk. Det var mine fag, og jeg hadde flinke lærere her. Kjemilærere derimot, slet jeg alltid med. All videre utdannelse man begynner på har med hva slags lærere man har hatt på skolen å gjøre, og karakterene mine fra gymnaset var ikke gode nok til å komme inn på NTH i Trondheim. Jeg spilte jo bare gitar hele tiden, så det skar seg med utdannelsen.
Hvorfor har du alltid vært teknisk interessert?
– Fra jeg var liten har jeg vært sånn. Faren min var opptatt av kreative leker. Først fikk jeg Lego, og etter hvert fikk jeg svenske Teknik. Der var det skruer og muttere og akslinger og hjul. Ære være faren min for at han ga meg disse lekene.
Mange av tekstene dine handler også om tekniske rariteter – hvorfor?
– På grunn av interessen for dette, har jeg ofte gått til innkjøp av teknisk utstyr som ikke holder hva det lover. PC-en har for eksempel skuffet meg siden den første DOS-baserte kom inn i heimen i 1984. Å bruke den var som å starte midtveis inn i en utdannelse. Jeg har kommet til den erkjennelsen at det eneste Microsoft jobber med, er å sy poser under øynene på folk. jeg tror at PC-en er århundrets største bløff. Jeg pleier å si at dersom jeg vil ha jobben gjort, så bruker jeg Mac-en. Men skal jeg ha dagen til å gå, så bruker jeg PC-en. Etter 1998 orket jeg ikke mer og sa farvel til PC-en for godt.
På hvilken måte påvirker interessen for tekniske rariteter tekstene dine?
– Jeg skriver låtene mine ut ifra hvordan jeg selv er skrudd sammen. Mens mange andre skriver om kjærlighet, så kan jo jeg ta meg av resten. Det synes jeg er en grei arbeidsfordeling.
Ingeniører er som regel ekstremt detaljfokusert. I hvilken grad er du det?
– Når jeg skriver tekstene mine er jeg fokusert på detaljer. Jeg bruker ganske mye tid på å konsentrere det jeg vil si på korte setninger og vers. Noen ganger stopper det helt opp, og jeg må bare legge fra meg sangen og ta den frem igjen senere. Jeg kan bruke flere år på det.
Hva er din største tekniske lidenskap?
– Jeg tror nok at det er modellfly. Men i det siste har jeg fått interesse av damplokomotiv og har anlagt helårsjernbane hjemme i hagen. Skinnegangen har sporvidde på 32 millimeter, og skalaen er 16mm til en fot. Det er ekte dampdrevne modeller av en smalsporet jernbane. Noen av lokomotivene er tro kopier av gamle engelske lok, mens andre er fantasimodeller. Jeg fyrer dem med butan i stedet for køl, for det er noe upraktisk griseri i så små lokomotiver. Det fine er at jeg reiser rundt med mitt eget lokomotiv på hagejernbanetreff. Det som også er morsomt, er at kona tar seg av beplantningen rundt hagejernbanen hjemme.
Hva fenger mest, byggingen av flyene, eller å fly dem?
– Begge deler. Det å bygge et fly og se at det virker, er stort. Jeg setter sammen flyene selv, men delene er ofte ferdig støpte. Livet er for kort til å bruke tid på å støpe delene selv. På 70 og 80-tallet derimot, bygde jeg flyene fra bunnen av i balsa, furulister og kryssfiner.
Hvis du skulle velge yrke på nytt – hadde du da blitt ingeniør?
– Det er umulig å si. Men en ting er sikkert; du kan ikke velge å bli artist. Du blir på en måte valgt. Man kan jo ikke true folk inn i salen for å oppleve en konsert, og det er helt frivillig å kjøpe platen din.
Hva har teknisk sett bidratt til den musikalske utviklingen du har vært med på?
– Det har skjedd en god del på området som går på å forsterke opp akustiske instrumenter. Og her er ikke det siste ordet sagt. Digitalteknikken har også gjort det mulig for mange flere å spille inn musikken selv. Men det er fortsatt ingen ting som slår for eksempel en Fender Stratocaster fra 60-tallet når det gjelder god tone.
Hvilke tekniske hjelpemidler kan du ikke klare deg foruten som musiker?
– Helt inn til beinet ærlig blir svaret blyant og viskelær. På annen plass kommer en liten diktafonmulighet. Jeg bruker ofte å lese inn strofer av en tekst på mobilen. Den er et godt hjelpemiddel.
Låtene ”Gammal Amazon” og ”Forbikjøringen” har med bilkjøring å gjøre. Hvordan er bilinteressen din?
– Jeg har alltid vært veldig interessert i biler fordi det er spennende. I dag er kanskje interessen mindre fordi det ser ut som om alle bilene er blitt utviklet i samme vindtunnel, og det er kjedelig. Men jeg liker å kjøre min Morgan +8 2004-modell med V8 motor. Den er et fantastisk stykke engelsk biltradisjon. Forstillingen er stort sett den samme som for 100 år siden med fjær over og under kingbolten. Bare små forbedringer har skjedd, og hjulene står loddrett på veien. Min Morgan er så følsom for underlaget at du ikke bare kjenner at du kjører over en tier – du kjenner om det er kron eller mynt.
Så Morgan er favorittbilen din?
– Det kommer an på hva jeg skal bruke bilen til. I yrket mitt gjør min Chevrolet Suburban den jobben jeg trenger at den skal gjøre. Det er ikke politisk korrekt å kjøre en Suburban, men må det være politisk korrekt? Det for mye symbolpolitikk i myndighetenes syn på bilbruk. Jeg fyrer jo ikke opp en diger V-åtter for å handle frimerker. Denne bilen trenger jeg for å trekke en tretonns henger med god plass til folk og instrumenter når jeg skal på jobb. Det finnes ikke så mange andre biler som gjør den jobben like bra.
Hvilken innspillingsenhet bruker du?
– Til nå har jeg som medeier i Fagerborg Studio spilt inn med Pro tools, og jeg har ikke vært borti så mye annet. Det er noe jeg overlater til teknikerne. Hjemme bruker jeg Logic.
Hva er det viktigste teknologispranget på musikkfronten?
– Det er vanskelig å komme utenom den digitale revolusjonen. Men hvor viktig den er, er ikke godt å si verken på godt eller vondt. Ganske mye på vondt, tror jeg, og jeg mener vi kunne greid oss uten digitaliseringen på veldig mange måter på musikkfronten.
Hvor langt fremme teknisk sett var du det året det var så bratt?
– Jeg klarer ikke å måle sånt. Men i 1971 lagde jeg demoopptak på en Revoks A77. Det har skjedd litt siden den gang, men en Revoks var fullt brukbar. Det hele koker ned til om du har noe på hjertet og får formidlet dette. Jeg har ikke bruk for all high-techen, men noen ganger er det veldig kjekt å ha.
