Bergesen hevder at de har et alvorlig rekrutteringsproblem blant norske ungdommer og klarer derfor ikke å opprettholde sin stab av norske dekks- og maskinoffiserer. Med dette som ryggdekning rettferdiggjør Bergesen en massiv oppsigelse av de få som har gjort en innsats for sin egen yrkesgruppe.
Jeg har fullført høyere maskinoffisersutdanning ved Høgskolen i Tromsø. Dette kvalifiserer meg til, etter opptjent fartstid, å tjenestegjøre på motordrevne skip av alle størrelser og alle typer fart. Denne utdanningen gir meg tittelen høgskoleingeniør og er således en ingeniørutdanning på lik linje med andre ingeniørhøgskoler. Etter å ha fullført tre år høgskoleutdanning, eller to år for høgskolekandidatene, forventes det at jeg skal seile som “kadett” i 12 måneder. Dette blir i praksis 18-24 måneder etter dagens seilingsmønster. For kadetten betyr det en tarifflønn på beskjedne 8000 kr/mnd. For maskinoffiserer gjelder videre at de må ha verkstedteknisk opplæring i 12 måneder på en videregående skole (verkstedkurs). Kurset er gratis og støttes av lånekassa. Dette betyr at maskinoffiserene får ett år lengere utdanning som medfører
45.000 kr mer i utdanningsgjeld. For mitt vedkommende var valget enkelt. Jeg kunne velge mellom en interessant jobb på land med god lønn med en gang eller jeg kunne gå ett år til på skole for å få en dårlig betalt risikofylt jobb. Bergesen kan ha rett i at det er vanskelig å rekruttere ungdom til maritime yrker, men det blir for lettvint å skylde på ungdommen. Den norske rederinæringen skaper selv et image av sjøfarten som “et skikkelig mannfolkyrke”, som et barskt liv med livet som innsats. Dette kunne nok fungere bra på 50- og 60- tallet da man kunne vifte med “å oppleve verden”. Verden er annerledes i dag. Det teller heller ikke i positiv retning at rederiene med jevne mellomrom bruker trusler om utflagging og oppsigelser som tilbakevendende argument for å oppnå skattelettelser. Sammen med oppsigelsen av 20.000 norske sjøfolk på 70-tallet, tegner rederinæringen et bilde av seg selv som en kynisk organisasjon styrt kun av ett hensyn – økonomi.
Rederiforbundet kan på mange måter minne om Janus, guden med to ansikter. De lokker på norsk ungdom med rosenrøde kinn og et uskyldig ansikt på den ene siden. På den andre siden har de en krass mine i et strengt ansikt der de snakker til regjeringen med krav om skattelette og trusler om utflagging. Med en slik tvetydighet vil ikke jeg legge mine karriereplaner til en såpass vinglete arbeidsgiver.
Bergesen er blant de flinke guttene i klassen. Men de burde være solide nok til å tørre å være ærlige mot sine ansatte.
