Etter Statoils syn er den norske miljøpolitikken lite fremtidsrettet så lenge myndighetene ikke vil gå inn for full tilslutning til EUs kvotehandelsystem, men tviholder på CO 2-avgiften.
– CO 2-avgiften er en ren fiskal avgift. I dag fremmer den ingen nye miljøtiltak, hverken globalt eller lokalt. Vi må bruke pengene der vi får mest miljø for hver krone. Det er ikke i Norge, men i utlandet, der hvor utslippene er størst, sier miljødirektør Tor Fjæran i Statoil.
Han understreker at klimaproblemet er av global karakter. Det er nødvendig med tiltak som virker på tvers av landegrensene.
– Derfor er det synd at norsk oljevirksomhet ikke omfattes av EUs kvotehandelsystem som kommer på plass 1. januar 2005. Vi mener handel med CO 2 -kvoter er et effektivt tiltak for å redusere utslipp.
Statoils strategi er å bygge anlegg med best tilgjengelig teknologi. Også norske forurensingsmyndigheter legger dette til grunn når det gis konsesjon til nye industrianlegg, enten det er på land eller til havs. Det finnes ingen teknologi som er regningssvarende for å skille ut eller å håndtere CO 2 i dag.
– Reduksjonen må komme i utlandet ved å erstatte de kullfyrte kraftverkene med annet brensel.
Kristian Tangen i selskapet Point Carbon har drevet med kvotehandel for CO 2 siden den startet opp i mars 2003. Han karakteriser regjeringens forslag til kvotehandel som marginalt.
– Det omfatter en kvote på seks millioner tonn CO 2, mens EUs kvotesystem omhandler 2.100 millioner tonn.
Point Carbons modeller viser at dersom oljeindustrien hadde hatt mulighet til å kjøpe kvoter, ville dette hatt en positiv effekt på kvoteprisene. Prisene ville øke, og derigjennom ytterligere bidra til at klimatiltak blir mer lønnsomme.
– Vi mangler både en klimapolitikk og langsiktig miljøpolitikk. Ved å unnta oljevirksomheten fra kvotehandelsystemet, kan jeg ikke se at Norge på noen som helst måte kan bidra til å nå Kyoto-målene, sier han.
