– Ikke spør meg om slikt, sier Klaus Mohn da vi på vei inn på kontoret hans bemerker den store tv-skjermen på veggen og spør om antall tommer.
– Det er vel sånne ting dere i Teknisk Ukeblad er opptatt av, men jeg har ikke peiling, sier han og sender meg et morskt blikk.
For han kan se morsk ut, Klaus Mohn. Han sier det selv da vi har pratet oss varme. Spør fotografen om hun også kan ta noen bilder hvor han ser blid ut. Det er ikke noe problem, Mohn smiler ofte.
Tilværelsen har endret seg siden han 1. august begynte som ny rektor for Universitetet i Stavanger. Nå er det slutt på de lange tankerekkene rundt samfunnsøkonomiske problemstillinger på et stille kontor. Men det var ikke kjedsomhet som fikk professoren til å søke rektorjobben.
– Nei, tregt er bra det. En må ta seg tid til å tenke seg om.
Var en dark horse
Nå er avtaleboka full – det er et evig mas om rektors tilstedeværelse både internt og eksternt. Men Mohn trives med ansvaret. Hadde noen spurt ham for fire år siden om han hadde ambisjoner om å bli rektor, ville han ledd og sagt et tydelig nei.
Men så for tre år siden vedtok UiS-styret at neste rektor skulle ansettes og ikke velges blant ansatte slik man gjorde tidligere. Dermed kom det også oppfordringer fra kolleger om at han med sin bakgrunn burde søke stillingen.
– Jeg ville aldri hatt en sjanse til å få denne jobben om den var basert på valg blant de ansatte. Jeg var en dark horse.
– Hvorfor?
– Fordi jeg ikke hadde markert meg som leder av noe fakultet eller instituttprogram ved
UiS.
– Har du aldri tenkt på å bli politiker?
– Jo, jeg har tenkt på det. Og jeg har blitt spurt, men etter såkalt grundig overveielse har jeg kommet til at jeg får gitt bedre uttrykk for mitt samfunnsengasjement som professor. Og om en professor blir politiker, er det bare politikeren folk lytter til.
– Har du et politisk forbilde?
– Nei.
Klaus Mohn er ofte kontant og kontrær i sine svar. En sjelden egenskap blant akademikere.
Vi bør bli bedre på alt vi holder på med, slik at vi knapper inn på forspranget til de fire universitetene som ligger foran oss.
Klaus Mohn
.png){kind=logo}
Nå skal han lede UiS fra sitt hjørnekontor i Arne Rettedals hus – bygget er oppkalt etter Høyre-politikeren og sivilingeniøren som har fått æren for at Stavanger ble Norges oljehovedstad, slik det også ble fremstilt i den populære tv-serien «Lykkeland».
– Hva slags ambisjon har du som rektor?
– Jeg vil heve anseelsen. Vi bør bli bedre på alt vi holder på med, slik at vi knapper inn på forspranget til de fire universitetene som ligger foran oss, NTNU og universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø. Jeg ønsker meg også flere studenter fra hele landet, slik at det blir mer rift om studieplassene. Derfor er det viktig at vi får tillatelse til å etablere utdanninger innen medisin og juss.
Klima og miljø
Klaus Mohn sier at han og resten av ledelsen venter spent på Grimstad-utvalget som i slutten av måneden kommer med sin rapport med tiltak for å øke antall medisinstudenter og forslag til nye studiesteder. I dag er det rundt 3000 som studerer medisin i andre land. Regjeringen ønsker at flere leger utdannes i Norge slik at de får undervisning i våre egne helsetjenester.
– Kan det bety noe at det nå skal bygges ut helt nytt sykehus i Stavanger?
– Ja, de flytter jo inn her på campus. Vi er i en særstilling på det faglige ved at vi ligger langt framme på helseteknologi og kan ha et tett samarbeid med primærhelsetjenesten. Vi bør i alle fall sørge for at utenlandsstudentene kan komme hjem for å ta de siste tre årene i Norge. Tenk at vi i dette landet har 9000 milliarder på bok, men så få studieplasser at mange må utdanne seg i andre land.
– Vil du profilere universitetet i oljebyen på klima og miljø?
– Ja, det kan dreie seg om det praktiske i hverdagen, for eksempel ved at vi ansatte reiser mindre med fly, men der vi virkelig kan gjøre en forskjell er på forskning og kunnskapsproduksjon. Vi har for eksempel opprettet et nytt mastergradsstudium i energi, miljø og samfunn ved det samfunnsvitenskapelige fakultetet. Dette er tverrfaglig og handler om utfordringer knyttet til klimaendringene.
Fant vepseart
Klaus Mohn er 55 år gammel, men av den generasjonen som sier at han er født «på» Sandnes og ikke «i». Som sønn av to ingeniører var skuffelsen stor i familien da han sa at han ville gå samfunnsfaglig linje på videregående.
– Man skulle bare ikke ta sånne snakkefag. Nå pleier å si til dem at det ikke gikk så verst med meg. Jeg tror faktisk at de er ganske stolte over at jeg nå er blitt rektor ved universitetet.
Klaus Mohn ble samfunnsengasjert i tidlig alder. Nei til atomvåpen og kampen for å verne Alta-vassdraget var to saker som gjorde at han en periode var med i Unge Venstre. Men det meste av fritida gikk med til andre organisasjoner, som sjøspeiderne i Sandnes, Ungdommens Røde Kors og Sandnes volleyballklubb. Også i studietida ved Norges Handelshøyskole i Bergen spilte Mohn volleyball på Bergensstudentenes idrettslag, BSI, som da var i første divisjon.
– Jeg bør kanskje nevne at jeg i oppveksten også samlet på insekter. Jeg gjorde min første vitenskapelige publisering da jeg fant en ny vepseart. Denne ble registrert av Jæren entomologiske forening og er nå lagret ved Universitetsmuseet i Bergen.
.jpg)
– Du kunne blitt biolog?
– Ja da, men nå har jeg en datter som er blitt det. Kanskje har hun arvet noe av interessen.
Da Klaus Mohn etterhvert fant ut at han ikke kunne leve av sitt engasjement, valgte han å studere samfunnsøkonomi. Han studerte først sosialøkonomi ved UiB før han tok det som den gang het «høyere avdeling» ved NHH. Da hadde han også rukket et år med statistikk og økonometri ved universitetet i Mannheim som Ruhrgas-stipendiat. Sine tre første år i fast jobb tilbrakte han som forsker i Statistisk Sentralbyrå.
– Der lærte jeg veldig mye. Jeg kom inn i et fagmiljø som fungerte som en sammenhengende videreutdanning. Visstnok var jeg den første som kom fra NHH i Bergen, de fleste hadde sin bakgrunn fra UiO.
Jeg tror det vil bli et omslag eller skifte om to-tre år. Da kan vi oppleve stagnasjon og tilbakegang for oljeselskapene.
Klaus Mohn
Etter SSB fulgte tre år som analytiker i DNB Markets før han vendte nesa hjemover og jobb som spesialrådgiver for konsernsjefen i Statoil. Der ble han i fem år før han bestemte seg for å ta den doktorgraden han hadde tenkt å ta 13 år tidligere. Hans avhandling handlet om oljeprisens betydning for investeringer i olje- og gassindustrien. Han ble professor i 20 prosent stilling og sjeføkonom i Statoil i 2009. Etter fem år i Statoil var det i 2013 tid for omorganisering og første runde med nedbemanning i Statoil – et år før oljeprisfallet. Mohn tok sluttpakke og ble endelig professor på fulltid ved UiS.
Feil investeringer
Klaus Mohn har skrevet taler og vært en rådgiver for flere konsernsjefer i Statoil, men mest for Olav Fjell som ledet selskapet da det ble børsnotert i 2001 og Helge Lund som fikk realisert fusjonen med Hydro. Mellom disse var det to korte perioder med Inge K. Hansen og Erling Øverland som fungerende.
På spørsmål om hvem av disse som har imponert ham mest, svarer Mohn at han ikke vil nevne noen fordi det ikke er noen som «stikker seg ut».
– Var du tilhenger av delprivatisering og hva gjorde dette med selskapet?
– Ja, fordi jeg mente at Statoil burde ha de samme vilkårene som andre oljeselskaper og at det ville være tjent med det korrektiv som et aksjemarked representerer.
Klaus Mohn sier at han som sjeføkonom ikke var involvert i noen investeringsbeslutninger i den tida Helge Lund regjerte.
– Vi hadde et godt forhold, men jeg har reist spørsmål ved noen av investeringene som ble gjort i årene etter finanskrisen i 2008. Jeg vil ikke nevne noen spesielt, men jeg mener oljeselskapene fikk for mye penger mellom hendene da oljeprisen steg. Dette medførte at prosjektkvaliteten falt og at man gjorde noen overoptimistiske investeringer.
Klaus Mohn gjorde det uvanlige at han gikk fra en godt lønnet toppjobb i næringslivet tilbake til akademia. Ideelt sett mener han flere burde gjøre det, men det er krevende å få til på grunn av lønnsforskjellene.
– Vi prøver å kompensere for manglende utveksling ved å invitere mange gjesteforelesere fra næringslivet og reise ut på bedriftsbesøk. Selv drar jeg nytte av et stort nettverk i næringslivet.
Stor risiko
Klaus Mohn satt i det regjeringsoppnevnte Klimarisikoutvalget som leverte sin rapport rett før nyttår i fjor. Med sin bakgrunn som sjeføkonom i Equinor vet han at olje- og gassindustrien er spesielt utsatt for finansiell risiko fordi de kan sies å medvirke til klimakrisen.
Og han er ikke optimistisk på industriens vegne.
– Jeg tror det vil bli et omslag eller skifte om to-tre år. Da kan vi oppleve stagnasjon og tilbakegang for oljeselskapene.
– Betyr det at du ikke tror på en ny stor oppgangsperiode for industrien?
– Ja, så lenge det ikke gjøres nye store funn. Så langt har letingen i Barentshavet gitt skuffende resultater og selskapene utsettes for en økende klimarisiko. Det vil si at det blir mindre etterspørsel etter olje og gass på grunn av klimapolitikken.
– Er det også en risiko for at det blir politisk gjennomslag for å avvikle olje- og gassindustrien?
– Vi bør ikke stanse noe som helst. Selv om jeg mener det er bra at noen områder som for eksempel Lofoten, Vesterålen og Senja blir vernet, bør det aldri settes noen sluttdato.
Det vil medføre enorme tap av verdier om planlagte prosjekter stoppes.
Klaus Mohn er derimot ikke enig med de som argumenterer med at en stans i olje- og gassproduksjonen vil føre til at man ikke lenger har råd til å bygge skoler og sykehus eller opprettholde dagens trygde- og pensjonsordninger.
– Det vi bruker over statsbudsjettet tas ikke fra løpende oljeinntekter, men fra Oljefondet. Og vi har en finanspolitisk handlingsregel som sier at det bare skal tas tre prosent fra Oljefondet.
– Men det er jo ikke gitt at Oljefondet er evigvarende?
– I prinsippet skal det være det, så lenge politikerne holder seg til handlingsregelen. Fondsverdien vil variere, men all erfaring tilsier at aksjemarkedet alltid vil komme tilbake. Derfor må politikerne holde fingrene unna fondet.
Ifølge Klaus Mohn var Norges regjering først i verden med å opprette et utvalg til å vurdere klimarisiko. Utvalgets hovedkonklusjon var at bedriftene må få et bedre system for å måle, analysere og rapportere klimarisiko.
– Det virker som mange bedrifter, spesielt innen olje- og gassnæringen, nå tar klimarisiko på alvor, men prisen for utslipp av CO2 må opp, sier Mohn.
For lav pris på utslipp
Han mener det er nødvendig med en felles internasjonal pris, men at det ikke lar seg gjøre fordi det vil påvirke inntektsfordelingen mellom fattige og rike land.
– De rikeste landene vil ikke betale for de fattige, men det er bare politikerne som kan bli enige om en høyere pris. Så lenge det ikke skjer, vil verden gå i feil retning. Når det er sagt, er jeg helt klart blant skeptikerne til kostnadene for fangst og lagring av CO2. Det er veldig dyrt og krevende og derfor har det også skjedd svært lite de siste 20 årene. For at slik fangst skal monne trenger vi jo tusenvis av anlegg, mens det bare finnes 20-30 slike i hele verden.
Om prisen for utslipp hadde vært tusen kroner per tonn med CO2, ville verden sett annerledes ut.
Klaus Mohn mener oljeselskapene er avhengig av karbonfangst for å ha en framtid. Samtidig vil de ikke investere i fangst og lagring uten subsidier fordi det ikke er lønnsomt.
Han lar seg ikke imponere av at oljeselskapene investerer i havvind.
– Når Equinor sier at de skal bruke 15 prosent av sitt investeringsbudsjett på fornybar energi innen 2030, bruker de jo resten, altså 85 prosent, på investeringer i olje- og gassrelatert infrastruktur som skal vare langt inn i fremtiden.
Klaus Mohn prøver å leve klimavennlig. Han sykler så ofte han kan til jobben. På veien til UiS stopper han ofte ved et utebasseng for å svømme. Bilen hans er en ladbar hybrid-Golf GTE. Fluefiske etter ørret i sjøen og laks i elver er hans største lidenskap.
– Det er min form for meditasjon, sier han.
Kanskje pønsker han da på nye forskningsprosjekter som kan bidra til å stoppe klimaendringene og som kan finansieres gjennom Horizon Europe. EU skal bruke 120 milliarder på dette forskningsprogrammet for å løse samfunnets største utfordringer, det vil si at veldig mye av disse pengene skal gå til prosjekter innen klima og miljø.
– Jeg tror vi kan få en tilsvarende prioritering av de norske forskningsmidlene. Forskning og utvikling for å få ny kunnskap er selve nøkkelen for å løse klimakrisen.
