I de siste tiårene har industrien redusert de direkte utslippene av miljøfarlige stoffer med mellom 50 og 95 prosent. Men fortsatt benyttes titusener av helse- og miljøfarlige kjemikalier i produkter som omsettes fritt på det europeiske markedet. Fra 1. januar 2000 er virksomheter som bruker produkter med innhold av kjemiske stoffer, pålagt ved lov å vurdere om det finnes mindre skadelige alternativer. I så fall skal de minst farlige alternativene velges, så fremt det ikke medfører urimelige ulemper eller kostnader.
Prinsippet kalles substitusjonsplikten. Myndighetene har som generell målsetting å stanse utslipp og bruk av kjemikalier som kan utgjøre en alvorlig trussel mot helse og miljø innen år 2020.
100.000 farer
Kjemikaliene bidrar til bedre produkter og lettere arbeidsprosesser, men samtidig kan de ha skadelige effekter på helse eller miljø. I EU-EØS-området eksisterer det over 100.000 mer eller mindre farlige kjemikalier. Vi mangler kunnskap om størstedelen av disse. Den globale produksjonen av organiske kjemiske stoffer har steget fra om lag sju millioner tonn i 1950 til om lag 250 millioner tonn i dag, sier seksjonssjef Marit Kjeldby, Statens forurensningstilsyn (SFT).
Både forhenværende og nåværende miljøvernminister har satset på å redusere bruken av helse- og miljøskadelige kjemikalier. Tilgang på informasjon om hvilken risiko som er knyttet til bruk av de ulike kjemikaliene er en grunnleggende forutsetning for å kunne dreie forbruket i en mer miljøvennlig retning. Hovedansvaret for å gi denne informasjonen ligger hos næringslivet. sier Kjeldby.
Bytt det verste
Så snart det er mulig å fjerne et stoff fra produksjon eller bruk og erstatte det med et som er mindre farlig, skal det gjøres. En obs-liste utarbeidet av myndighetene er et hjelpemiddel til å vise en del stoffer som vi må være særlig på vakt overfor. Det er viktig å understreke at dette ikke er en forbudsliste, og den er ikke uttømmende. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvorvidt bruken av stoffene kan utgjøre en fare for helse og miljø.
Kjeldby sier det har vært en god dialog med næringslivet vedrørende innføringen av substitusjonsplikten. Plikten gjelder alle virksomheter som bruker stoffer som kan være en risiko for helse og miljø. Dette gjelder både brukere i privat og offentlig sektor, i produksjonsvirksomhet og tjenesteytende virksomhet. Regelen gjelder ikke forbrukere. Importørene er ikke direkte nevnt i lovverket, men siden brukerne er forpliktet til å etterspørre de minst miljøskadelige produktene, er importørene nødt til å vektlegge de mest miljøvennlige alternativene. Prinsippet er at substitusjonsplikten vil gjelde alle farlige kjemiske stoffer slik at det ikke blir nødvendig å trekke frem de enkelte stoffene hver for seg.
Hindre opphopning
Det mest problematiske er stoffene som brytes langsomt ned og bioakkumuleres – hoper seg opp – i næringskjeden. Dersom de i tillegg har egenskaper som gjør at de kan skade arvestoffet, evne til reproduksjon eller er strerkt kreftfremkallende, kan de medføre store skader. Det er et globalt problem når Norge får tilførsler via luft og havstrømmer av tungt nedbrytbare organiske forbindelser, for eksempel plantevernmidler, som brukes ved ekvator. Nå vet vi hvilke konsekvenser gamle synder gir. Derfor må vi forebygge bedre.
Regjeringen er med å utvikle kjemikaliepolitikken, blant annet i EU/EØS-området, og den vektlegger det nordiske samarbeidet. I tillegg til innføringen av substitusjonsplikten er det viktig å følge opp de internasjonale forpliktelsene som pålegger oss å eliminere bruken av konkrete enkelte stoffer.
Kontinuerlig prosess
Det er en kontinuerlig prosess å overvåke markedet og til enhver tid passe på å bytte ut skadelige stoffer med stoffer som tåles bedre av naturen og ikke skader vår helse. Derfor må de kravene som substitusjonsplikten pålegger bedriftene, innarbeides i virksomhetens internkontroll.
Det er viktig å vurdere graden av farlige egenskaper for et produkt mot sannsynligheten for at dette kan føre til skader. Et produkt med svært farlige egenskaper utgjør en stor risiko selv i små mengder, mens et mindre farlig produkt kan medføre stor risiko dersom det benyttes i store mengder.
– På sikt kan substitusjonsplikten gi fordeler som totalt sett kan redusere kostnaden for bedriftene, sier Marit Kjeldby. Eksempelvis har erfaringen vist at det har vært meget dyrt å rydde opp i tidligere tiders bruk av PCB. Det er viktig å være tidlig ute med tiltak som begrenser bruk og spredning av de mest farlige kjemikaliene.
