Harald Heide-Steen jr. påsto en gang et revynummer at " reservedelsmennesket er her": Løs albu, fri menisk, nytt øre, plastlunger, gummi-aorta, nerver av stål!
Millioner av mennesker verden over har allerede en eller flere reservedeler innabords. Delene redder eller forlenger livet. Om de ikke klikker. Eller blir avstøtt etter hvert, fordi kroppens egne celler ikke liker dem.
- Alt vi bygger inn i kroppen må være "kroppsvennlig" og ha et overtrekk av stoff som lar proteiner og celler gro fast, forklarer doktor Mike Garvey ved Liverpool-universitetet.
Han er en kolloid- og overflate-ekspert som de siste tjue årene har arbeidet med å finne frem til løsinger der avstøting unngås.
Et kolloid er et lim-liknende stoff. Ved å utvikle slike overflater kan man styre belegget; bare belegg/celler som er ønsket - fester seg til den spesielle overflaten.
Doktor Garvey arbeider akkurat nå med kunstige øyelinser og med en ny generasjon sårbandasjer.
Særlig viktig er å studere implantatets topografi, et område som tidligere ofte ble oversett, ifølge doktor Garvey. Det er ikke nok at implantatet er inert, altså at det ikke irriterer det vev det settes i kontakt med. Det må også ha en overflatestruktur og -kjemi som kroppscellene aksepterer.
Overflatene er også slik behandlet - med spesielle typer biofilm - at de ikke tillater bakterievekst. Det later faktisk til at de nye teknikkene effektivt kan hindre spredning og videre vekst av problemmikrober som MRSA (multi-resistent stafylokokk aureus), sykehusbakterien.
Liknende overflate- og kolloidalteknikker ønsker doktor Garvey å bruke til å kontrollere drikkevannskvaliteten verden over. - Drikkevann inneholder det vi kaller NOM (normal organic matter), men bare halvparten av dette fjernes i vanlig vannbehandling.
Quinoner, fenoler, aminer og estere må etter hans mening fjernes, skal man ha full styring med drikkevannets helsevirkning. Vann er et næringsmiddel, men det skulle man ifølge doktor Garvey ikke tro, når man sjekker kvaliteten.
Han har studert dette inngående i et landsomfattende britisk prosjekt kortfattet kalt The Engineering & Physical Science Research Council's Water Infrastructure & Treatment Engineering programme.
Hans gruppe undersøkte en enorm mengde vannprøver, og brukte bl.a. mikro-elektroforese på dem. Der ble NOM utfelt på kolloide partikler og studert.
Teknikken går ut på å nyttiggjøre seg kolloide partiers zeta-potensial. Dette er ifølge doktoren en egenskap relatert til overflate-ladningen på en partikkel i en elektrisk ledende løsning, altså en følsom målemetode for å fastlegge adsorpsjon og ekstraksjon.
Det var slik han oppdaget hvor mye ufjernet NOM en vanlig dråpe drikkevann inneholder.
