Politikerne slo seg på brystet i høst, da forsvarsbudsjettet for 2024 ble lagt frem. Med en økning på 15 milliarder, til totalt drøye 91 milliarder, er budsjettet blitt kalt et historisk løft. Det har de nok belegg for å hevde, men faktum er at 15 milliarder er en dråpe i havet for en forsvarssektor som har vært underfinansiert over mange år.
«Budsjettet er med på å sikre Norge i en urolig tid», sa forsvarsministeren i en uttalelse fra regjeringen da forslaget ble lagt frem. Problemet er bare at summene ikke monner.
Kritisk infrastruktur er attraktive mål
På lik linje med alt annet av varer og tjenester, har også prisene på forsvarsmateriell økt betraktelig. Kronekursen mot dollaren og euroen vet vi også hvordan det står til med. Heldigvis er deler av økningen øremerket Ukraina, men hvor mye blir det da egentlig igjen til oppbyggingen av beredskapsevnen her hjemme? Fint lite som resonnerer med et historisk løft, etter min mening.
Vi trenger ikke frykte atomkrig eller invasjon i morgen, men det er klart at kritisk infrastruktur på norsk jord er attraktive mål allerede i dag – gjerne i form av sabotasje, dataangrep eller spionasje. Vi trenger et vitalt og moderne forsvar for å sikre slike verdier – det har vi ikke i dag.
Mange elever kan ikke bruke verktøy
Kompetansegapet øker
Et eksempel på vanstyret er investeringen i de nye kampflyene våre. F-35 er en svært viktig ressurs for sikring og overvåking, men hvor mye er de verdt når vi knapt har teknikere til å drifte dem? Samtidig skal Luftforsvarets skolesenter på Kjevik legges ned om to år. Resultatet er fortsatt personellmangel, nedbygging av infrastruktur og etterslep på vedlikehold av forsvarskapasitetene våre.
En helt sentral oppgave for den norske beredskapsevnen er å beholde ressurspersonene i Forsvaret. Altfor mange forlater kongens klær etter fire til fem år, og når lønns-, pensjons- og pendlervilkår ikke er konkurransedyktige, blir rekrutteringen deretter. Regjeringen fastholder at økningen i forsvarsbudsjettet blant annet skal handle om å forsere oppbemanningen og øke utdanningskapasiteten. Det er ikke én dag for tidlig, for kompetansegapet har vokst seg stort de siste årene, under både blå og rødgrønne regjeringer.
Noe vi ikke kan svare ja på
Samtidig med at vi de siste årene har bygget ned forsvarssektoren, sitter det en mann i Moskva som har uttalt at han vil gjenskape det russiske tsarimperiet. Da snakker vi om vestlige grenser som går langt utenpå bare Ukraina. At undersøkelser avdekker at mange nordmenn frykter krig, er derfor dessverre ikke overraskende.
Noe av det vi har lært fra Ukraina, eller fra ødeleggelsen av Nord Stream-gassledningen i Østersjøen og ikke minst krigen i Gaza, er at kritisk infrastruktur er prioriterte mål i en spent sikkerhetssituasjon. Tilgang til rent vann, strøm, kommunikasjon, drivstoff og helsetjenester er noe vi tar for gitt, men stater trenger ikke stå i åpne konflikter før disse ressursene blir sabotasjemål. Og da har vi ikke engang nevnt risikoen for at slik infrastruktur slås ut som følge av ekstremvær og naturkrefter.
For hva gjør vi om krisen inntreffer? Er det norske samfunnets beredskapsevne god nok? Etter min mening er verdens rikeste land mange milliarder kroner unna å kunne svare ja på det.
Kan snart måle effekten av kreftbehandling uten inngrep
