Havbruksnæringen trenger formelle teknologistandarder. Det har oppdrettere, utstyrsprodusenter, forsikringsselskap og fiskerimyndigheter vært skjønt enige om siden 1980-tallet. Men til tross for utstyrshavari, millioner av rømte oppdrettsfisk og utallige forhandlingsrunder, eksisterer ennå ingen formelle kvalitetsstandarder til flytende oppdrettsanlegg.
– Det er utrolig at en av Norges største næringer ikke er underlagt noen form for standarder. Alt er lagt i hendene på utstyrsprodusenter, oppdrettere og forsikringsselskaper, sier administrerende direktør Johan Roger Smith-Nilsen i Helgeland Holding AS. Selskapet eier en rekke virksomheter som produserer utstyr til havbruksnæringen. I fjor omsatte de plastmerder for 60 millioner kroner til norske og utenlandske oppdrettere.
Trege myndigheter
Stadig større merder som plasseres mer værutsatt enn tidligere, og mangedobling av biomasse i hver enhet øker belastningen på konstruksjonene. Samtidig øker de økonomiske og miljømessige konsekvensene av havari.
Smith-Nilsen mener tiden er overmoden for å stille felles kvalitetskrav til utstyrsprodusentene. Han får støtte fra Tore Håkon Riple, formann i Norske Leverandører til Havbruksnæringen (NLTH):
– Vi har en unik situasjon; alle er enige om at bransjen trenger et regelverk. Vi har kommet frem til en løsning som både utstyrsprodusenter og oppdrettere slutter seg til, som er praktisk gjennomførbar og ikke for dyr. Da er det merkelig at en regelinnføring skal strande på treghet hos myndighetene, sier Riple.
Oppdretterne er enige: – En typegodkjenningsordning er en viktig rammebetingelse for å heve kvaliteten på utstyret, sier nestleder Knut A. Hjelt i Norske Fiskeoppdretteres Forening.
Men lite har skjedd siden siste forslag til forskrift var ute på høring i 1999. Nå er forskriften foreldet, og den må trolig revideres før den kan innføres.
Kanskje i 2003
Fiskeridepartementet vedgår at innføring av en typegodkjenningsordning for flytende oppdrettsanlegg har trukket i lengste laget.
– Det er viktig å få på plass nasjonale krav til oppdrettsutstyr, primært for å ivareta miljøhensyn. Men for oss har det vært mer akutt å få på plass andre ting, sier ekspedisjonssjef Magnor Nerheim, og nevner lakseavtalen med EU og nye konsesjonstildelinger i høst.
Departementet har som mål at typegodkjenning av flytende oppdrettsanlegg trer i kraft i løpet av 2003. Tore Håkon Riple er ikke beroliget: – Vi har hørt mange datoer opp gjennom tidene. 2003 er opp mot tålegrensen for hva havbruksnæringen er tjent med. Det er betimelig at dette regelverket kommer nå, og at myndighetene ikke unødig forsinker innføringen.
Tar initiativ
I mellomtiden tar mange utstyrsleverandører til havbruksnæringen skjeen i egen hånd. Helgeland Holding er blant dem som har innført egne standarder for utstyret som datterselskapene leverer: – Vi foretar grundige forankringsberegninger av installasjonene vi prosjekterer og leverer. Internkontrollsystemet vårt er ISO-sertifisert, og vi kan dokumentere at alle våre produkter tilfredsstiller målsatte styrkekrav, sier Johan Roger Smith-Nilsen.
– Men dette bør ikke være overlatt til de enkelte aktørene i bransjen. Du vil alltid ha et prispress i markedet, som gjør at leverandører kan gå på akkord med kvalitet for å holde pris. Derfor er minimumsstandarder viktig, fremholder han.
Geir Furberg i Frøyaringen AS, som leverer merdsystemer, er helt enig med konkurrenten. Bedriften foretar på eget initiativ styrkeberegninger av produktene sine i samarbeid med forskere: – Det har vist seg opp gjennom årene at en del utstyr ikke holder mål. Mange har flinke selgere og dårlig utstyr, men de selger likevel. Hadde vi hatt en typegodkjenningsordning, ville vi kanskje ha luket bort en del barnesykdommer og useriøse aktører, mener Furberg.
Forsikringskrav
Forsikringsselskapene har begynt å stille egne krav overfor sine kundene: – Dokumentasjon er det stadig tilbakevendende problemet, både i forhold til hva vi faktisk forsikrer og til oppdretternes drifts- og vedlikeholdsrutiner, sier Bjørn Olav Sunde, markedsansvarlig for fiskeoppdrett i If skadeforsikring. Selskapet krever regelmessig inspeksjon, at utstyrsleverandørenes brukerveiledning og vedlikeholdsmanualene følges og at alle komponenter skal være identitetsmerket.
Mangelen på standarder i oppdrettsnæringen står i skarp kontrast til detaljregimet som preger eksempelvis landbruket, offshorenæringen og byggebransjen.
Offentlig ansvar
– Selv om både utstyrsleverandører og oppdrettere er uhyre opptatt av å forhindre skader, rømming og negativ omtale i opinionen, er det for mye forlangt at hver enkelt aktør skal bære ansvaret. Dette er et myndighetsansvar, fremholder Tore Håkon Riple i NLTH.
Magnor Nerheim i Fiskeridepartementet vedgår at flere skjær i sjøen gjør det usikkert når ordningen kan realiseres. Departementet forbereder for tiden høring i EU, og ekspedisjonssjefen er forberedt på å møte anklager om at ordningen representerer et teknisk handelshinder. – Men når vi får dette på plass, vil det være et kvalitetsstempel for næringen.
