TADJIKISTAN: Utgangspunktet var en svært pikant situasjon:
På grunn av klager fra myndighetene i nabolandet Usbekistan over forurensing som siger inn over grensen, må Tadjik Aluminium Factory – TadAZ, kjøre for nærmere halv maskin. Dermed mister de store økonomiske gevinster i en tid da aluminiumsprisen er svært høy.
Samtidig utgjør fabrikken hele 30 prosent av staten Tadjikistans inntekter, så en forbedring i produksjonen vil gjøre store utslag på selve nasjonalbudsjettet.
Idéelt
Et ypperlig utgangspunkt for Teknas program for Renere Produksjon.
Allerede i 1989 ble programmet gjennomført i Polen og siden den gang har bedrifter i 14 østeuropeiske land samt Kina og Tunis, fått hjelp av norsk ingeniørekspertise. Teknisk Ukeblad var med da første samling med tajikiske, russiske og usbekiske ingeniører fant sted på aluminiumsfabrikken i Tursunzade - 15 kilometer fra grensen til Usbekistan.
11 uker tidligere var Teknas programansvarlig Arild Nordby og dr.ing Kamil Dursun på rekognoseringstur sammen med programmets etablerte kontorleder i Russland. Etter ønske fra tajikiske myndigheter, ble det gjennomført et seminar der norsk miljøforvaltning ble bredt presentert. Nå er det alvor.
Innenfor
Ved hjelp av den viktige kontakten Tekna har fått i Dusjanbe, Mr Bahrom Mamadaliev, leder av komiteen for miljøvern i hovedstaden, har de fått innpass på aluminiumsfabrikken.
Tilbake på Tadjik Aluminium Factory er lederen av miljøvernavdelingen på bedriften, Kadirov Nuralis' oppfordring til de 40 utvalgte ingeniørene ikke til å ta feil av:
– La det være klart: Vi lar dere gå på dette seminaret med ett mål for øyet; dere skal komme tilbake med lærdom som er lønnsom for oss i ettertid. Vårt mål er at vi etter dette programmet har lært noe som gjør oss mer lønnsomme og bedre rustet for framtidas konkurranse på verdensmarkedet.
Ingeniører forstår hverandre
Sånt forplikter. Til tross for språkproblemer og svært ulik karrierebakgrunn, er entusiasmen til Teknas foredragsholdere sivilingeniørene Lars Teigen og Kamil Dursun stor. Og det smitter også etter hvert over på tilhørerne.
40 menn fra mellomsjiktet i bedriften er kommandert ut. Selv sjefen velger å overvære seminarets første dag til tross for travel arbeidsdag med rapportering av tomånedlige resultater og kort varsel.
– Det handler mye om å være inspirator og skape entusiasme, sier Kamil Dursun med et smil.
Han har jobbet med Renere Produksjon-programmet i fem år og er uvurderlig med sine språkkunnskaper. Med sin tyrkiske bakgrunn kan han snakke med tadjikerne og forstå noe russisk. Hans utenlandserfaring etter mange år på jobb i utlandet for ABB betyr også mye. Etter flere års erfaring med lignende oppdrag i andre tidligere sovjetstater, vet foredragsholderne at selv om språket kan være en barriere, er kunnskap om business, landets befolkning, kultur og vanlig høflighet, like viktig.
.png){kind=logo}
Enorme utfordringer
Fabrikken som nå er gjenstand for nordmennenes oppmerksomhet, ble bygd i perioden 1965-75. Kapasiteten er 480.000 tonn aluminiumproduksjon per år, men i dag produserer de 13.000 ansatte bare rundt 300.000 tonn. Tadjikistan har ingen forekomster av Bauxitt så den importeres på lik linje med aluminiumsproduksjonen i Norge. Grunnen til at fabrikken i sin tid ble lagt til Tadjikistan, er tilgangen på billig vannkraft.
I programbeskrivelsen som ble utført i forkant av prosjektet, påpeker Dursun blant annet at de stadig økende energiprisene må kalkuleres inn i bedriftenes investeringsstrategier. Prosjekter som ikke er lønnsomme lenger i Vesten, kan stadig være lønnsomme i utviklingsland på grunn av svært subsidierte energipriser.
– Problemet er at myndighetene og ledelsen i mange bedrifter har svært liten kunnskap om å støtte energirelaterte investeringer. I tillegg er finansieringskildene små og få, sier Dursun.
Money talks
– Når vi markedsfører programmet overfor ledelsen, tar vi bestandig utgangspunkt i de økonomiske resultatene og muligheter for forbedringer. Vi pakker miljøbudskapet inn i penger. Hvis ikke får vi sjelden interesse hos ledelsen for engasjementet vårt. Alt vi gjør handler stort sett om enkle ting, det er ofte mye å gå løs på i disse bedriftene vi velger ut, og det beste er å starte med små, men lettfattelige prosjekter som gir rask gevinst, understreker Nordby, ildsjel og en av grunnleggerne av dagens program for renere produksjon.
Det handler om å innføre enkle bedriftsøkonomiske begrep i bedrifter som tidligere ikke har vært vant til å tenke investering, return of investment, energispørsmål og ressursbruk.
– I tillegg har det vært svært viktig for oss at vi har fått norske myndigheter med på laget. Når vi kan presentere oss og si vi programmet er finansiert av norske myndigheter, får vi lettere innpass. Mange av disse landene har vært styrt med jernhånd av myndighetspersoner i mange år, og jo høyere opp i systemet du er, jo lettere er det å få kontakt. For å få innpass i bedrifter, må vi ha det formelle med myndighetene i orden. Slik fungerer det i dag og slik må vi operere. Vi forsøker å etablere lokale kontor eller egne foretak i landet vi går inn. Målet er at de selv etter hvert skal drive prosjekter videre for egen hånd, etter å ha sett hvordan vi gjør det i første del av prosjektet. Per i dag har vi foretak gående i både Russland og Aserbajdsjan, sier Nordby.
Kommer som kolleger
Tilbake på Tadjik Aluminium Factory lytter ingeniørene andektig på Dursun og Teigen når de foredrar om enkle prosesser som hjelper miljøet og bedriftsøkonomiske begreper.
– Målet er å overføre metodikk fra ingeniør til ingeniør. Vi kommer som kolleger – ikke som eksperter. Vi skal heller ikke løse deres miljøproblemer, men vi har et verktøy som er velegnet og vi vil gjerne dele denne kunnskapen og metodikken med dem, forteller Lars Teigen. Han er en av veteranene i programmet, og har vært med siden starten i 1989.
– Hele tankegangen går ut på at vi går inn i bedrifter og hjelper de ansatte til å finne og utarbeide forbedringsprosjekter som vi så sammen presenterer for ledelsen i bedriften. Vi bruker vanligvis ett år på dette arbeider, og trenger tre-fire samlinger i bedriften, forteller Teigen, som etter hvert i seminaret har fått en veldig lydhør og engasjert forsamling med seg. Når gruppearbeidene presenteres på tavla tør også ingeniørene å komme med innspill til forandringer. Til og med sjefen Kadirov Nuralis som har overvært det meste av seminarets tre dager, engasjerer seg så mye at han gjerne vil få presentere sitt eget forslag til løsning overfor nordmennene og gruppen forøvrig.
Rask "payback"
Programmene starter ofte med små og kjappe prosjekter som gir rask "payback". Investeringene begrenser seg ofte til 3-5 millioner kroner og gjennomføres innen ett år. Deretter er målet å gå inn i prosjekter som krever større investeringer med payback på 1-5 år.
– Sentrene vi bygger opp skal sørge for at å rekruttere lokale forelesere som vi lærer opp, slik at det vil drives videre på egen hånd den dagen vi trekker oss ut. Sentrene støttes økonomisk gjennom programmet med midler fra Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet i Norge for ett år av gangen, forteller Nordby.
Tok ikke ansvar
Flere tidligere sovjetrepublikker har nytt godt av opplegget så langt. Norske eksperter med lang industrierfaring kobles inn for å holde foredrag og drive prosesser i de utvalgte bedriftene. Både type bedrift og størrelse på bedriften varierer fra land til land. Målet er å identifisere gode miljørettede prosjekt i bedriften, og deretter implementere metodikken slik at bedrifter vil bruke både verktøy og lærdom ved senere anledninger.
– Vårt arbeid blir sett på som en del av demokratiseringsprosessen i disse landene. Tradisjonelt var ikke ingeniørene i de tidligere østblokklandene villige til å ta ansvar for miljøet eller økonomien. Alt ansvar ble presset oppover. Vi prøver å skape forståelse for at miljøet er alles ansvar og at alle samtidig har et ansvar for bedriftens økonomiske resultat, understreker Teigen.
Bortgjemt hemmelighet
Følelsen av å ha kommet til en av verdens godt gjemte hemmeligheter er påtrengende. For alle som opplevde den kalde krigen, husker skremselspropagandaen om forhørstaktikker, dårlig vareutvalg og kommandosoldater overalt. Mest slående er kanskje mangelen på smil fra de vi møter på vår vei. Men det er kan hende også beskjedenhet overfor folk fra Vesten og et resultat av mange års sovjetregime.
Med en kraftpris på 0,5 cent per kwh eller 0,005 dollar per kwh, er mulighetene mange, og truslene store for aluminiumsverket. Billig vannkraft som landet produserer selv er lett tilgjengelig og avgjørende for kraftintensiv produksjon. Men hvor lenge var Adam i paradis? Problemstillingen kjenner vi jo også fra Norge.
Presidenten Imamli Rakhamanov i Tadjikistan har uttalt at de heller ønsker å få produksjonsbedrifter til å etablere seg i landet for å utnytte kraften her, i stedet for å eksportere kraft for foredling i andre land. Blant annet etablerer tyrkiske eiere nå tekstilfabrikker i landet. Og i østlige deler planlegges en ny aluminiumsfabrikk. Her er vannkraftutbyggingen allerede i full gang.
Med naboland som Afganistan og Kina, er det gode muligheter til å få avsetning både på vannkraft og aluminium. Viktig for landet er også den nye veien over til Kina som går på tvers av Tadjikistan, finansiert av den asiatiske verdensbanken.
I tillegg er presidenten opptatt av å få landbruket over fra bomullsproduksjon til mer matproduksjon, blant annet fruktdyrking. Frodige sletter omrammet av høye fjell burde gi gode groforhold. Det foregår visstnok også vindyrking i bakkene oppunder fjellfoten, selv om det var vanskelig å oppspore tadjikisk rødvin på restauranter i hovedstaden til tross for at utvalget besto av både franske og moldoviske viner – i tillegg til vodkaen.
Fornøyd med utfallet
Etter tre intense dager på fabrikken, er Lars Teigen og Kamil Dursun fornøyde med utfallet. Engasjementent har vært bra og de har klart å løse opp stemningen og fått seminardeltakerne til å le og kose seg sammen.
– Vi møter i utgangspunktet ingeniører fra det gamle sovjetsystemet, som ikke har vært vant til å ta ansvar eller komme med kreative forslag. De gjør det de blir beordret til. Men vi ser et tydelig skifte. Vi møter helt andre holdninger hos de unge fremadstormende ingeniørene som har fått sin utdannelse etter at sovjetregimet var blitt historie, understreker Teigen.
En av disse er tolken vår Pulat Isobaev på 24 år. Ingeniørutdannet i Tyrkia og for tiden ansatt i et amerikansk selskap for å utføre billige ingeniørtjenester. Med internettilgang og godt utbygd mobilnett, er mulighetene til å oppdage verden og holde seg orientert om det som skjer like bra i Tajikistan som i Norge.
Pulat kler seg i Levis-bukser og elsker alt amerikansk. Både OL i Torino og klimagassproblematikken ble diskutert over lunjsbordet, og det er bare å konstatere at drømmen for tajikiske ungdommer er den samme som for de aller fleste andre i verden: Bli rik!
