Tenk deg at ditt firma har muligheten til å få inn en stor investor. Investoren vil muliggjøre satsing i nye markeder og fremtiden synes lys hvis emisjonen går i boks. Investoren vil imidlertid gjerne gjennomføre en rask liten juridisk selskapsgjennomgang - bare for å sikre at det ikke er noen skjulte bomber i selskapet. Investorens advokater kommer og begynner å lese gjennom avtalene ditt selskap har inngått. Du er ganske trygg på at dette går godt.
Etter en stund viser en av advokatene til en utviklingsavtale som sier at ditt selskap har eiendomsretten til en programvare som konsulentselskapet har utviklet for deg. Du synes dette høres bra ut og forklarer at det er nettopp denne programvaren firmaet ditt er helt avhengig av. Så sier advokaten at det er uklart hva det innebærer at du har eiendomsretten til programvaren. Advokaten forklarer at eiendomsretten kan bety eiendomsretten til et enkelt eksemplar av programvaren, slik at avtalen ikke hindrer at konsulentselskapet selger akkurat den samme programvaren til en av dine konkurrenter. Advokaten rapporterer dette til investoren og investeringsviljen synker merkbart. Dette er dessverre ikke en sjelden situasjon.
Rettslig problem
Jussen rundt hvilken rett man har til programvare fremgår av bestemmelsene i åndsverkloven. På en rekke punkter er loven ufravikelig - det betyr at avtaler som ikke respekterer lovens regler vil bli sett bort fra. I tillegg har loven en rekke spesielle og definerte begreper. Når man lager avtaler om programvare, må man derfor både kjenne lovens innhold ogbruke de rette begrepene.
I eksempelet over brukes begrepet eiendomsrett til programvare. Det juridiske problemet er at eiendomsrett ikke er et begrep som brukes i åndsverkloven, og det er derfor uklart hva som menes med "eiendomsrett til programvare".
Bruk begrepene rett
Åndsverkloven har definert et eget sett med begreper som må brukes. Disse begrepene er historisk forankret og beskriver ulike handlinger som kan foretas med programvaren. Dette er begreper som bl.a. bruk, endring og bearbeiding av et datamaskinprogram, eksemplarfremstilling (å lage kopier av programmet) samt rett til videresalg og lisensiering av programmet.
Når man i en utviklingsavtale skriver at oppdragsgiver skal ha eiendomsrett til programvaren, oppstår det særlig usikkerhet om hvilken rett som er igjen hos den som har utviklet programvaren. Når et konsulentselskap utvikler et dataprogram, er det viktig å definere hva konsulentselskapet skal kunne gjøre med kildekoden som programmet bygger på. Antakelig har konsulentselskapet selv behov for å bruke den generelle kunnskap de tilegner seg under utviklingen, men kanskje ikke den aktuelle kildekoden som skrives. Eller kanskje konsulentselskapet av kommersielle grunner må kunne bruke og selge kildekoden, eventuelt kan det ordnes slik at koden ikke skal selges til oppdragsgivers konkurrenter.
Det er viktig at man i hvert enkelt tilfelle tar bevisst stilling til fordeling av rettigheter mellom oppdragsgiver og konsulentselskap og at dette beskrives på en korrekt måte. Så lenge alt er vel mellom to avtaleparter, spiller slike nyanser som her er omtalt liten rolle, men i mer trengte situasjoner blir de dessverre viktige. Den som kan utnytte en slik uklarhet til sin fordel, vil ofte gjøre det. Slike situasjoner kommer jevnlig på spissen når det står mye penger på spill, gjerne når et selskap blir kjøpt opp av store internasjonale aktører. I sistnevnte tilfelle vil nye eiere ofte sette til side den lojalitet som utvises av en tidligere administrasjon - hvis det er juridisk rom for det.
De problemer som her er nevnt er vanlige, men de kan unngås. Det er ikke bare i datateknologiens verden at kompatibilitet er viktig. Et godt råd er at du i den minste leser åndsverkloven kapittel 3 før du undertegner neste utviklingsavtale - uansett om du er oppdragsgiver eller konsulent. Du finner loven på www.lovdata.no.
Det er viktig at man i hvert enkelt tilfelle tar bevisst stilling til fordeling av rettigheter mellom oppdragsgiver og konsulentselskap og at dette beskrives på en korrekt måte
Artikkelforfatteren er advokat i Advokatfirmaet Selmer DA
