Da Estland, Latvia, og Litauen ble medlemmer av EU i fjor, satte det punktum for 15 år med ”etterkaldkrigstid” i disse landene. Norske bedrifter hadde i et par år valfartet til Baltikum; etter medlemskapet skjøt interessen ytterligere i været. Hundrevis av norske selskaper har etablert seg i de tre baltiske statene. Størst er interessen for Litauen, landet med den høyeste arbeidsledigheten og de laveste lønningene. De dominerende bransjene er hel- eller delproduksjon innen tekstil og møbler, båt og fiskeutstyr. Mest små norske bedrifter, men også de store er med, som Statoil, Rema og Varner.
En mørk sky henger imidlertid over horisonten, en alvorlig trussel mot politisk stabilitet, sosial utvikling og næringslivet i området, også det norske, nemlig korrupsjon og annen økonomisk kriminalitet. Trusselen henger over andre deler av Øst- og Sentral Europa også, noe som har gitt opphav til en forestilling om en dyp korrupsjonskløft som deler kontinentet i to.
Befolkningen føler seg sårbar for korrupsjonens skadevirkninger. I Litauen svarte 9 av 10 i en undersøkelse at korrupsjon er den viktigste trusselen mot nasjonal sikkerhet og politisk stabilitet. Paksas-saken illustrerer hvor reell trusselen om samrøre mellom politikk og mafia er. I 2003 ble Rolandas Paksas valgt til president, men avsatt i april 2004 etter å ha blitt stilt for riksrett og dømt for korrupsjon. Han sto i ledetog med russisk mafia og russisk etterretning, gjennom en våpenhandler som finansierte hans valgkamp med millioner av kroner!
Norske bedrifter som satser i de baltiske stater skal være klar over korrupsjonsrisikoen. Da jernteppet falt, fulgte kynisme i kjølvannet av den nyvunne friheten. Maktmisbruk blandet med dynamisk entreprenørånd utviklet et spillerom for hvitsnippforbrytelser, innenfor og utenfor legal virksomhet. Mangelen på erfaring for genuin politisk konkurranse, rettsstatsidealer og undersøkende journalistikk svekket legitimiteten til den utøvende makt.
Korrupsjonens korrumperende virkninger vil forbli merkbare i Baltikum i mange, mange år. Økonomien taper: Enorme beløp går i lommene på lokale tjenestemenn; inntektene fra privatiserte selskaper havner på næringslivslederes konti. Politikken taper: politikerne beskylder hverandre for å ta imot bestikkelser, ”alle” sitter i glasshus; den politiske apati dette skaper blant velgerne, er vanskelig å reparere. Demokratiet taper, blir en ferniss over autoritær styringspraksis. Uten maktfordeling og maktspredning er det umulig å kontrollere utskuddene. Nepotisme florerer. Politiske partier, lovgivning og parlamentsseter blir kjøpt og betalt.
Korrupsjon er åpenbart en større utfordring i Øst-Europa enn på resten av kontinentet. Men stereotype vi/dem forestillinger – Vesten ærlig og Resten korrupt – må unngås. Korrupsjonskløften mellom øst og vest er reell og alvorlig, men bildet må nyanseres. Frankrike, Spania og Portugal har store korrupsjonsproblemer. Italia og Hellas har ifølge internasjonale undersøkelser mer korrupsjon enn Estland, Hellas også mer enn Litauen. Forekomsten av små bestikkelser i Baltikum (petty corruption) har gått ned, i motsetning til i Hellas og Italia. Alle europeiske land har korrupsjon, viser Transparency International.
Samtidig skal vi være klar over at vi i Norden har en snevrere forståelse av korrupsjon enn de har i Baltikum, noe som kan forklare hvorfor enkelte norske bedrifter er mer naive i spørsmål om korrupsjon i andre land enn hva godt er. Hos oss tenker vi bare på gjensidige tjenester i økonomisk vinnings hensikt. Om for eksempel politisk korrupsjon forekommer hos oss, tenker vi ikke på det som korrupsjon. Korrupsjon er imidlertid mer enn bestikkelser og ren økonomisk gevinst. Internasjonalt oppfattes også vennetjenester, nepotisme, favorisering og andre former for utilbørlige og uetiske sosiale relasjoner som korrupsjon.
Moralen er: vær årvåken mot alle former for korrupsjon i Baltikum, og tro endelig ikke at alt er rosenrødt i Norden heller.
